Miljøpartiets første mann på Stortinget: – Folk får heller si høyt at de driter i klima
– Jeg er desillusjonert over viljen til å si én ting, og gjøre noe annet, sier MDG-nestor Rasmus Hansson. Men selv om han kaller norsk politikk klimaapatisk og Aps Norgespris for «møkkapolitikk», tror han ikke at håpet er ute enda.

Balder Haarklou Jensen
Nisjeredaktør, Altinget Klima og EnergiNoen uker etter at Stortinget gikk ut i sommerferie, befant Rasmus Hansson seg i Repparfjorden i Finnmark. Der hjalp han aktivistene som jobber mot gruvedrift i området.
Hvor mange aksjoner han har deltatt på for miljøsaken, har han ikke tall på. Men:
– Det er mange. Jeg har holdt på siden begynnelsen av 70-tallet.
Jeg har holdt på siden begynnelsen av 70-tallet
Det er mange år med engasjement, og i løpet av den tiden har Rasmus Hansson blitt en av bautaene i norsk miljøpolitisk historie.
Det innebærer blant annet 12 år som leder for WWF, hvor han kalles for klimalovens far. Selv sier han at loven har «mange fedre og mødre».
Biologen, med hovedfag i isbjørn, har i tillegg sittet to perioder på Stortinget for Miljøpartiet de Grønne, hvor han også har vært talsperson. Og det er livet i politikken som er dette intervjuets tema.
Da denne stortingsperioden ble avsluttet i juni, var nemlig han en av dem som ikke tar gjenvalg. I en alder av 70 år forteller Hansson at han er klar for det, og at han mener det er riktig tidspunkt å gi seg på.
– Det er ikke vemodig?
– Vemod er en privat greie. Jeg har et nokså praktisk forhold til politikk. Det har ikke bare vært morsomt, men veldig spennende.
– Samtidig er det tankevekkende å forlate den politikken Stortinget skal ta fatt på fremover.
Desillusjonert over dagens situasjon
– Vil du utdype hva du mener med politikken Stortinget skal ta fatt på fremover?
– Det er en kombinasjon av hele verdenssituasjonen, og inkluderer miljøsituasjonen.
Uansett hvor mye det brenner, uansett hvor vanvittig varmt det blir, og uansett hvor fort Svalbard smelter, så påvirker det ikke politikken i det hele tatt
Selv om «alle er enige» i at miljøsituasjonen er alvorlig, peker Hansson på et dagsferskt eksempel som han mener viser at det likevel handles annerledes.
1. juli, den dagen dette intervjuet ble gjort, var det rødt farevarsel på grunn av hetebølge i Frankrike. Samme dag investerte Equinor 13 milliarder kroner til i oljefeltet Johan Sverdrup.
Hansson rister på hodet:
– Norsk politikk er blitt klimaapatisk. Uansett hvor mye det brenner, uansett hvor vanvittig varmt det blir, og uansett hvor fort Svalbard smelter, så påvirker det ikke politikken i det hele tatt.
– Vi har blitt fullstendig vant til det. Det er dette vi kaller endringsblindhet. Det er skummelt å se hvor stor viljen er til å snu ryggen til problemet.
– Hvordan er det å forlate Stortinget med det som bakteppe?
– Jeg er litt oppgitt over at så mye erkjennelse blir fulgt opp med så lite handling. Jeg er desillusjonert over viljen til å si én ting, og gjøre noe annet.
Uansvarlig overfor demokratiet
Det å si én ting, men gjøre en annen, er noe Hansson flere ganger peker på som en stor irritasjon. Han mener «hele partisystemet insentiverer en mangel på sammenheng mellom liv og lære».
Folk får heller si høyt at de driter i klima
– Det er alvorlig, og det gjør at jeg mister litt respekten for folk, politikken og partisystemet. Men det viktigste er at det er et dypt alvorlig demokratisk problem. Dette ser folk også.
– Jeg mener det er en helt udiskutabel sammenheng mellom den økende politiske apatien, og mangelen på sammenheng mellom ord og handling.
Oppsummeringen for velgerne vil nemlig være «at det ikke så nøye», sier Hansson.
– Og da er det ikke så nøye hvordan folk forholder seg til politikk heller. Det mener jeg er uansvarlig overfor demokratiet.
Løsningen hans er enkel:
– Folk får heller si høyt at de driter i klima. Ikke si noe annet.
– Det er mulig å stemme mer for det man har sagt, og si mindre om ting man uansett ikke kommer til å stemme for.
Ikke lett å komme seg unna spillet
Det politiske spillet er et problem i seg selv, mener Hansson.
– Det er ikke lett å komme seg unna spillet, fordi du må skaffe deg makt for å få gjort noe. Da er neste ledd i tankerekken hvordan man skaffer seg makt.
Taperen i det fokuset er selve politikken
– Og når du skal skaffe deg makt, så må du være smart, du må være strategisk, og du må være taktisk. Alle de tingene tilsier at du heller gjør en lur ting, enn en riktig ting.
Han understreker at han ikke har «noe genialt svar på hvordan man unngår dette».
– Men det er en motsetning mellom det spillet, og troverdigheten til demokratiet.
MDG-nestoren trekker frem to eksempler, ett om politikk, og det andre om fokus:
– Når Ap på sitt aller mest kynisk briljante knytter sammen skolissene til Trygve Slagsvold Vedum på vei ut døra med noe de kaller Norgespris, så er det et praktfullt politisk spill, helt etter en amerikansk presidentserie. Og det er møkkapolitikk.
– Men så er det også dere i media. Særlig kommentariatet er forskrekkelig ensidig opptatt av spillet. Og taperen i det fokuset er selve politikken. Det mener jeg er direkte skadelig. Og det forbauser meg veldig. Det virker som om noen har glemt seg.
I en slik virkelighet mener Hansson at MDG er «et veldig godt svar».
– Vi blir kritisert for å være et politisk litt naivt parti, som bare marsjerer blåøyd gjennom verden og sier det som er riktig. Så ser vi på meningsmålingene at det er få som liker det.
– Men da er jeg av den oppfatningen at da får vi likevel bare være slik. For det er nok av partier som ikke er sånn.
Kan være vinner i morgen
Hansson har helt rett i at situasjonen på målingene er dyster for Miljøpartiet.
Da han kom inn på Stortinget i 2013 hadde MDG 2,8 prosent av stemmene. Siden har det bare økt, selv om sperregrensen fortsatt har vært for vanskelig å bryte. Nå peker pilene nedover, og på noen målinger denne våren har MDG til og med vært under 2,8 prosent.
Det skjer mye som ikke er vår skyld
– Hva sier det om hvor partiet ditt står i dag?
– For partiet i seg selv er det en veldig alvorlig situasjon. Og det er bare ett svar, nemlig å bruke alle krefter. Men hvis man tar et skritt tilbake og ser på norsk politisk historie, så vet alle at taperen i dag kan være vinner i morgen, uten at noen helt vet hvorfor.
– Ting skjer, som særlig et lite parti med lite ressurser, ikke har nubbesjans til å påvirke.
Hansson er tydelig på at selv om MDG kan gå midlertidig av moten, kommer ikke sakene de jobber for til å bli umoderne.
– Og går det dårlig skal vi selvsagt gruble over alt vi kunne gjort smartere og bedre, men det får også være grenser for selvpisking. Det skjer mye som ikke er vår skyld.
En inspirerende arbeidsplass
Selv om Rasmus Hansson er kritisk til mye av dagens politiske situasjon, og til andre partier, påpeker han at det er mye positivt å si om Stortinget.
Stortinget er Norges suverent beste politiske universitet
– Det er den andre halvparten. For det er et flott politisk verksted sammenlignet med innmari mye av den andre politikken som finnes der ute. Det er inspirerende å jobbe sammen med mange av de aller skarpeste politiske menneskene i Norge.
– Stortinget er Norges suverent beste politiske universitet.
Han trekker videre frem at han synes miljøet blant stortingspolitikerne generelt er veldig bra.
– Det er nesten slik at det knapt går en uke mellom hver gang noen får seg en karamell. Og når det skjer er det en romslighet der, og en ganske imponerende kultur for å respektere hverandre og støtte hverandre, på det mer menneskelige planet.
Har ikke løst noen av utfordringene
Avslutningsvis er det to spørsmål som står igjen: Hva er Hansson mest skuffet over, og hva er han mest stolt over?
Skuffelsen er tydelig.
– Min frustrasjon med miljøpolitikken er at vi aldri har klart å bringe den dit hvor retorikken har vært, og kunnskapen er. Dette er en eksistensiell utfordring. Det handler om vår eksistens.
Det handler om vår eksistens
Bakteppet i dag kunne knapt vært dystrere. Varmerekorder slås på løpende bånd, målet om 1,5 graders oppvarming ser mer og mer usannsynlig ut, naturkrisen stanser ikke og forbruket bare øker.
I tillegg er det internasjonale samarbeidet svekket, idet verden beveger seg mot en mer delt eksistens, hvor det er flere maktsentere med veldig forskjellige planer og motivasjoner.
– Jeg er biolog, og jeg sier ikke at menneskeheten ikke kommer til å fortsette å eksistere, påpeker Hansson.
– Men mange risikerer å få det veldig dårlig.
Når han snakker om sin spede begynnelse i Natur og Ungdom på 70-tallet, forteller han om tiden han skrev for organisasjonens eget blad. Der oppsummerer Hansson kort en hovedutfordring i dag.
– Vi diskuterer akkurat det samme nå, som vi diskuterte da jeg skrev. Men vi har ikke løst noen av utfordringene. De fleste er blitt større.
Samtidig ser han et lys i tunnelen.
– Den enorme forskjellen fra da til nå er at vi har vist oss selv at kunnskapen, løsningene og teknologien finnes. Det går an hvis den politiske viljen også finnes.
Ikke hans beste øvelse
Det viser seg vanskeligere å svare på hva Rasmus Hansson er mest stolt over.
– Det er liksom ikke min beste øvelse det der, sier han, og ser opp i taket mens han tenker.
Til slutt har han likevel et svar:
– Hvis jeg på død og liv skal være stolt av noe, så er det å ha vært med på det jeg mener er det viktigste, mest samfunnsendrende og samfunnsforbedrende politiske prosjektet i vår tid. Det har jeg stått midt oppi helt fra starten av.
– Hvis jeg skal være stolt av noe, så skal jeg være stolt av det.
