Er de mennesker, de funksjonshindrede?

Er funksjonshindrede virkelig mennesker?

I mange av mine innledninger de siste årene har jeg stilt spørsmål om funksjonshindrede virkelig er mennesker. Det kan høres litt røft ut, funksjonshindrede er selvsagt mennesker, men historien viser med all mulig tydelighet at dette spørsmålet er stilt tidligere av folk med helt andre hensikter enn å fremme menneskerettigheter.

Selv om vi i 2024 verken legger spedbarn ut i skogen eller driver med massedrap, er det mye som tyder på at mange av oss ikke ser på funksjonshindrede som mennesker på lik linje med oss andre. 

Mye tyder på at mange av oss ikke ser på funksjonshindrede som mennesker på lik linje med oss andre. 

Cato Brunvand Ellingsen
Vararepresentant (SV)

Bare i høst har vi fått vite at kommunene bryter loven når det gjelder habilitering i barne- og avlastningsboliger, at enkeltmennesker blir utsatt for massiv bruk av tvang og isolasjon og at kommuner tvangsflytter mennesker med store behov for bistand til helt andre steder enn der de er oppvokst, der de har sine nærmeste.

KS har det siste halvannet året pekt på kommunenes økende utfordringer med å gi gode nok tjenester til yngre med store behov for bistand i hverdagen for å kunne leve frie liv på lik linje med andre. Både penger og mangel på personell fremheves som store utfordringer både i dag og i fremtiden, helt i tråd med det også helsepersonellkommisjonen konkluderte med.

Institusjoner er ikke svaret

Dette er utfordringer vi politikere må ta på største alvor, men ikke ved å gå tilbake til gamle dager der vi ikke så på funksjonshindrede som mennesker på lik linje med oss andre. Der vi stuet dem bort utenfor våre egne lokalmiljø. 

Vi må møte fremtidens utfordringer i lokalmiljøene, i samarbeid med frivilligheten.

Cato Brunvand Ellingsen
Vararepresentant (SV)

For, det er det vi gjør ved å si at vi må bygge opp egne institusjoner for dem med omfattende behov for bistand. Det er det vi gjør når vi tvinger folk ut fra sine egne hjem. Det er det vi gjør når vi ser på dette først og fremst som helsepolitikk, og ikke som menneskerettigheter.

Her kan funksjonsevnekonvensjonen, CRPD, som Norge har ratifisert og forpliktet oss til, hjelpe oss på vei. Den slår fast at også funksjonshindrede har de samme rettighetene som alle andre, at funksjonshemming først og fremst oppstår i individets møte med samfunnskapte barrierer og at folk skal kunne bestemme selv i eget liv.

Vi kan ikke møte fremtidens utfordringer med institusjoner og helsehus. Vi må møte fremtidens utfordringer i lokalmiljøene, i samarbeid med frivilligheten, og ta ordentlig vare på pårørende. Vi skal bygge medborgerskap lokalt, ikke utvide skillet mellom de som trenger bistand og de andre som akkurat nå ikke trenger dette.

Det er hvordan vi finner løsninger i tråd med menneskerettighetene som er debatten som nå må tas, ikke hvordan vi skal redusere funksjonshindredes muligheter til å leve frie liv i fellesskap med andre.