Er EU en seriøs geopolitisk aktør?

En brokete historie

Det har ikke vært mangel på konflikt mellom EU og Kina det siste tiåret. På starten av 2020-tallet, utsatte kineserne Litauen for et lignende økonomisk press som Norge ble utsatt for etter tildelingen av Nobelprisen til den kinesiske aktivisten Liu Xiaobo i 2010. Litauernes overtramp var å la Taiwan åpne et representasjonskontor under navnet Taiwan og ikke Taipei i Vilnius. Den påfølgende kinesiske (over)reaksjonen, satte fart i EUs arbeid med the Anti-Coercion Instrument. 

Ville kineserne være villige til å gi noe substansielt på et så sentralt område for økonomien deres?

Varg Folkman
Politisk analytiker, European Policy Centre

Senere havnet partene i en bitter konflikt rundt anklager om kinesernes fremferd mot Uighur-minoriteten i delstaten Xinjiang. EU sanksjonerte kinesiske tjenestemenn og Kina svarte med egne sanksjoner mot blant annet parlamentarikere i Europaparlamentet. Konflikten ødela for en stor investeringsavtale (Comprehensive Agreement on Investment) nitidig fremforhandlet mellom partene.

Siden tok Kina Russlands side i krigen i Ukraina, noe som har gjort landet upopulært i medlemsstatene. Samtidig har kinesisk overproduksjon av industrielle varer blitt et større og større problem, som jeg har skrevet om her.

Det så nokså mørkt ut for europeisk-kinesisk forbrødring, men så gjeninntok Donald Trump Det hvite hus.

Venner likevel

Etter Trumps gjenkomst ble tidligere uspiselige diplomatiske alternativer fort appetittlige likevel – som en ny tilnærming mellom Kina og Europa. Det fikk enkelte til å spekulere i om Trumps aggressive handelspolitikk kunne gi grunnlag for en europeisk-kinesisk allianse.

Fra europeisk side kom det tegn på at en tilnærming var mulig. Under Davos-konferansen i januar, kom von der Leyen med Kina-vennlige ord som overrasket mange: «I see it as an opportunity to engage and deepen our relationship with China, and where possible, even to expand our trade and investment ties». Det ble også raskt snakk om å arrangere et toppmøte mellom partene i anledning 50-årsjubileet for diplomatiske relasjoner mellom dem.

Mange tvilte derimot: Det var for mange grunnleggende uenigheter mellom Kina og EU til at et meningsfullt kompromiss kunne nås. Kinesisk overproduksjon var, er og vil forbli ødeleggende for europeisk næringsliv. Ville kineserne være villige til å gi noe substansielt på et så sentralt område for økonomien deres? 

No deal

Trolig ikke, særlig siden mange kinesere selv ikke anser problemene Europa løfter, som reelle. Snakker man med kinesere i Brussel, er det sjelden de omtaler overkapasitet uten at det nevnes i en ironisk tone. Dette er jo bare det samme som Tyskland har drevet med i alle år, sies det. Hvorfor feires det som en seier at Airbus og BMW eksporterer til Kina, men når BYD og CATL gjør det samme så er det skadelig overproduksjon?

Man deler ikke noen omforent forståelse av hva de grunnleggende problemene er i verdenshandelen. Fra kinesisk perspektiv, handler de bare etter reglene nedfelt av vesten. Om noe er det EU som holder på å skli inn i proteksjonismen, heller enn Kina. 

Under debatten vaker det også en antakelse om at EU ikke egentlig er en seriøs geopolitisk aktør. Det er USA og Kina, og kanskje Russland, som er de reelle spillerne i verden. Europa trenger man ikke å ta på alvor. Fra kineserne kan man høre et ekko av Logan Roy fra Succession: «You are not serious people». 

EU har enda ikke vist muskler i de store konfliktene Unionen står i. 

Varg Folkman
Politisk analytiker, European Policy Centre

Bak dette synet råder det en forståelse av EU som en aktør som ikke egentlig er villig til å bære kostnadene av å handle resolutt i konflikter. Slik Henry Farrell, forfatter av den mye omtalte boken Underground Empire, nylige uttalte, har EU kapabilitetene til å handle, men «You need to have credibility as well. Europe does not have credibility».

EU har enda ikke vist muskler i de store konfliktene Unionen står i. EU har våpnene, men har ikke vist at de er villige til å bruke dem. Heller enn å bruke handelsverktøyene sine mot USA, holder Europakommisjonen tilbake i et forsøk på å få til en handelsavtale med Trump-administrasjonen. Ei heller følger man Trump i å bruke den fulle rekkevidden av lovlige og ulovlige virkemidler mot Kina på handel og teknologifeltene.

Det er innført en rekke tiltak mot Kina, og man har laget flere nye verktøy mer eller mindre eksplisitt for å tekkes landet, men tilnærmingen falmer i møte med den brutale amerikanske fremferden og Kinas merkantilistiske politikk.

Det er mange gode argumenter for at EUs strategi er formålstjenlig, men i en verden som i stadig større grad preges av aktører som alene anerkjenner maktbruk, sender fremgangsmåten også et signal.

Solen går sin gang

Det er uklart om restriksjonene på eksport av kritiske jordarter var ment å ramme Europa, eller om vi bare var en uheldig tilskuer til handelskrigen mellom USA og Kina. Uansett ble resultatet det samme. 

Unionen forblir i en svært krevende situasjon: Skvist mellom USA, Kina og Russland.

Varg Folkman
Politisk analytiker, European Policy Centre

EUs avhengighet av russisk gass satte en støkk i Unionen i kjølvannet av Ukraina-krigen. I påfølgende analyser av hvilke andre avhengigheter man lider under, kom sjeldne jordarter på topp. Man har lenge visst at man her er avhengig av Kina, og det var derfor symboltungt når risikoen plutselig manifesterte seg.

Kineserne anser von der Leyens ord i G7-møtet som et spill for galleriet og som et forsøk på å nærme seg Trump. Det burde uansett ikke ha overrasket dem at det ville komme reaksjoner på begrensningene de innførte. At de ikke virker å ha tatt på alvor hva dette ville lede til i Europa, antyder at forsøkene på tilnærming mellom EU og Kina aldri var alvorlig ment.

For EU betyr det at Unionen forblir i en svært krevende situasjon: Skvist mellom USA, Kina og Russland. 

---

Denne kronikken ble først publisert i innleggsforfatterens nyhetsbrev Smidd i krise?. Forfatteren har godkjent at Altinget republiserer det.