Kihl setter ord på det tause ubehaget

Uten å blotte seg

Vekslingen mellom glimt fra 90-tallets Jordal og systemkritikk bidrar til at pamfletten er lettfordøyelig og tilgjengelig. De store politiske linjene løper parallelt med hverdagsøyeblikkene. Mange referansepunkter vil leseren trolig selv kunne kjenne igjen fra eget liv eller omgangskrets og relatere seg til. 

Stilen er enkel og tonen gjennomgående reservert. Det gir pamfletten et ujålete preg. Men noen ganger bikker det over i det forsiktige.

Forfatteren trekker tidvis sin egen hukommelse i tvil. Det kan fremstå oppriktig og ettertenksomt, men samtidig også unnvikende.

Kihl fremholder stadig at minnene i hovedsak er «gode». Som forteller kunne han til fordel strukket seg lengre for å vise mer sårbarhet. Det ville gitt boken større slagkraft. 

Men Kihl blotter seg ikke. Leseren holdes stadig på avstand. 

På sitt beste når han sprenger rammene

Kihl er på sitt beste når han løsner grepet og tillater seg selv å gå utenfor de ellers strenge rammene i Blakk. 

Jappetiden beskrives med farge og fascinasjon. Luktene i trappeoppgangen omtales som «garam masala mot kvit betong». Og livet er festet til morens jobb med «minst fire lag gaffateip». 

Kihl sin innestemme er behagelig, den er lun og varm. Men av og til skulle jeg ønske at han ropte høyere.

Ane Breivik
Anmelder

Blant de mer interessante fortellergrepene er bruken av morens permer, der hun har spart på alle skattemeldinger og brev fra oppveksten, skolestiler og barndomsbilder. Permene rommer et større potensial, og kunne vært mer aktivt tatt i bruk for å bygge opp narrativet.

Kihl refser liberaliseringen av finansmarkedene under Willoch-regjeringen, kritiserer salget av kommunale leiligheter på tidlig 2000-tall og omtaler rente- og boligkrisen som «politiske prioriteringar med fatale konsekvensar». Men enkelte av diskusjonene oppleves uforløste, og hadde fortjent mer plass og spissing.

Politikken kunne rett og slett hatt skarpere kanter. 

En villet utvikling?

Inntektsforskjellen i Norge har økt siden 1980-tallet, nærmest uavhengig av hvilken regjering som har styrt landet. Er det den politiske viljen det står på, slik Kihl mer enn antyder?

Ja og nei.

Ja, fordi mange av ulikhetens drivere er politisk skapt og vedlikeholdt. 

Nei, fordi norske politikere ikke alene kan råde over de større og komplekse kreftene som er i sving. Globalisering, digitalisering, økt mobilitet av kapital og svekket organisasjonsgrad har alle virket inn på «den norske modellen». Her møter politikken sine begrensninger. 

Kihl er på sitt beste når han løsner grepet og tillater seg selv å gå utenfor de ellers strenge rammene i Blakk. 

Ane Breivik
Anmelder

Det har ikke manglet på vilje. SV, som i Blakk fremstår som et noe urettferdig adressat for kritikken mot politikerhold, fikk som kjent Stoltenberg-regjeringen med på å legge frem en «helhetlig handlingsplan for å avskaffe all fattigdom».

Fattigdomsløftet har SV sannelig fått gjennomgå for. Det er nesten komisk når Kihl minnes hvor mye krefter partiapparatet brukte på å avvise vandrehistorien om at Halvorsen ville fjerne fattigdommen med et «pennestrøk». 

For det hevdet hun aldri. I flere intervjuer i løpet av perioden ga hun uttrykk for at målet om å utrydde fattigdommen ikke kunne innfris. Under partilederutspørringen hos TV 2 i 2009 innrømmet hun at utviklingen gikk i feil retning, men insisterte samtidig på at «vår politikk er ikke mislykket».

Det er mulig det var en erkjennelse av at det ikke finnes noen enkle løsninger på de voksende ulikhetene. Også Blakk har sine mangler her, på tiltakssiden. Kihl trekker riktignok frem økt barnetrygd, som flere offentlige utvalg har fremhevet som det suverent mest effektive enkelttiltaket mot barnefattigdom. Men utover det gis det få politiske anbefalinger.

Det kan være en innrømmelse av at det ikke finnes noen åpenbare svar. Og kanskje er det her den politiske samtalen kan begynne.  

Et perspektiv vi trenger

Det finnes statistikk i fleng som dokumenterer dårligere helse, kortere levealder og vanskeligere levekår for de som har minst. Men hva med det som ikke lar seg tallfeste?

Den kjipe følelsen av å være blakk. Av å late som og føle seg liten. Kihl fanger nettopp dette, formidlet gjennom det lekne og uskyldige blikket til et barn som ikke forstår forskjellene helt, men likevel kjenner det på kroppen. Og de andre barna fra utsatte hjem var vel også «slik ungar ofte er, meistrar i å gøyme vekk alle teikn på blakke foreldre.» 

Blakk gjør jobben sin. Den sparker i gang samtalen om dårlig råd.

Selv hadde jeg en jente på barneskolen min som aldri dro i bursdagsfeiringer. Det var først mange år senere at jeg forstod hvor trange kår det må ha vært, hvor vanskelig familien må ha hatt det innimellom alle eneboligene og eplehagene der vi vokste opp.

Å ha dårlig råd er ikke nødvendigvis noen sin feil. «Plutseleg skjer berre livet,» skriver Kihl. Det er en ærlig setning. 

Blakk gjør jobben sin. Den sparker i gang samtalen om dårlig råd. Den formidler flauheten, følelsen av utilstrekkelighet, det å kjenne seg annerledes fra de andre. Det tause ubehaget ved å være blakk. Et perspektiv vi alle trenger å minnes på. 

Det gjør den med innestemme. Og Kihl sin innestemme er behagelig, den er lun og varm. Men av og til skulle jeg ønske at han ropte høyere.