Hva gjør regjeringen for å begrense kommersiell utnytting av folks frykt for egen helse og den belastningen den påfører allmennlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten?

Stortingsrepresentanten Marian Hussein viser til at det er stadig flere private aktører som tilbyr diagnostikk og helsescreening med stor usikkerhet om faglig nytte og at dette ofte ender med uspesifikke funn som utløser et behov for oppfølging av den offentlige helsetjenesten.

Jeg ser at det kan foreligge økonomiske insentiver for å tilby undersøkelser uten klinisk grunnlag, og at dette kan resultere i at enkelte aktører tilbyr diagnostikk og helsescreening med usikkerhet om faglig nytte.

Helsepersonell og virksomhet som tilbyr privatfinansierte helsetjenester har etter helsepersonelloven § 4 plikt til å tilby forsvarlig helsehjelp. Plikten til å tilby forsvarlig helsehjelp innebærer blant annet at helsepersonellet må vurdere hvilken risiko helsehjelpen innebærer opp mot hvilken nytte pasienten vil kunne ha helsehjelpen. Ofte vil faglige anbefalinger og veiledere gi beslutningsstøtte i hva som anses som god praksis. For radiologiske undersøkelser og behandling fremgår det av strålevernforskriften § 5 at all strålebruk skal være berettiget. Dette må forstås slik at pasientens nytte av undersøkelsen eller behandlingen skal være større enn ulempene strålingen medfører.

Som stortingsrepresentanten peker på, har helsepersonell og virksomheter som yter helse- tjenester en plikt etter helsepersonelloven § 6 til ikke å påføre pasient eller andre tidstap eller utgift. Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Plikten innebærer at pasienter ikke skal tilbys undersøkelser eller behandling som er unødvendige og som påfører pasienten utgifter. Hva som er unødvendig ressursbruk er gjenstand for skjønn, men hensynet til å begrense ressursbruken må vike for kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp der det måtte oppstå konflikt mellom disse to hensynene.

Stortingsrepresentanten mener videre at unødvendige undersøkelser ofte ender med uspesifikke funn som utløser et behov for oppfølging, noe som fort havner på fastlegers og spesialisthelsetjenestens bord og bidra til større belastning for vår offentlige helsetjeneste. Noen ganger vil screening av friske gi feilaktig mistanke om forstadier til sykdom eller sykdom, og det må flere undersøkelser til for å avkrefte mistanken og fastslå at personen er friske. Det er derfor utfordringer knyttet til overdiagnostikk og overbehandling ved slik screening. Samtidig vil både fastlegen og spesialisthelsetjenesten vurdere om funnene bør undersøkes videre og bidra til at videre undersøkelser unngås dersom det ikke vurderes faglig nødvendig.

Helsepersonelloven § 13 stiller i tillegg særskilte krav til markedsføring av helse- og omsorgstjenester. Det følger av bestemmelsen at markedsføringen av helse- og omsorgs-tjenester, eller virksomheter som yter slike tjenester, skal være forsvarlig, nøktern og saklig. Dette innebærer at markedsføringen ikke skal inneholde opplysninger som kan være villedende for pasienter eller befolkningen. I vurderingen av hva som er villedende legges det blant annet vekt på om markedsføringen kan bidra til å utnytte befolkningens manglende kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom slik tilbudet framstilles, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Markedsføringen skal heller ikke på utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helsetjenester. I vurderingen av om markedsføringen er i strid med denne bestemmelsen vil det også ses hen til normer innenfor den enkelte yrkesgruppe, som for eksempel Legeforeningens etiske regler – som blant annet inneholder regler om markedsføring.

Som jeg har redegjort for over er det flere bestemmelser i gjeldende regelverk som stiller krav til helsepersonell og virksomheter, og som vil kunne ramme virksomheter som tilbyr helsetjenester som ikke er faglig begrunnet eller som driver markedsføring som ikke er saklig og nøktern. Hvorvidt det foreligger brudd på de enkelte bestemmelsene, må vurderes konkret. Det er Helsetilsynet som fører tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt, og som kan reagere med administrative reaksjoner ved eventuelle overtredelser.

Det vil alltid være private innslag i helse- og omsorgstjenesten og et godt organisert samarbeid kan gi positive gevinster for pasienter og for samfunnet. Regjeringen mener at vi må ha bedre kontroll med kvaliteten av tilbudene og ha mulighet for å prioritere helsepersonellressursene bedre. Det er i dag hjemmel til å kreve godkjenning av virksomheter som tilbyr spesialisthelsetjenester hvis det er nødvendig av hensyn til blant annet kvalitet og pasientsikkerhet. Denne regjeringen har nylig fremmet forslag til lovendringer (Prop. 114 L (2024-2025) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven (godkjenning av virksomheter og bruk av betegnelser) som utvider adgangen til å kreve godkjenning av private tilbydere av andre helse- og omsorgstjenester, som for eksempel allmennlegetjenester. Videre foreslår regjeringen at det kan kreves godkjenning av private virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester hvis det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig helsepersonell i et forsvarlig offentlig tilbud.