Fremdrift for flytende havvind betyr alt nå

Kan koste oss dyrt

For forviklinger kan fort bli forsinkelser. Og det kan koste oss dyrt. Vi ser at flere utenlandske og norske aktører trekker seg fra Utsira Nord, som blir Norges først arealtildeling med potensial for 1,5 GW flytende havvind.  Havvindutviklere, -leverandører og -investorer prioriterer markeder med høyest industripotensial og lavest politisk usikkerhet.

Denne uken kom nyheten om at to konsortier trekker seg fra Utsira Nord. Det bør være en alvorlig tankevekker for politikerne våre

Utenfor Norge har myndigheter allerede tildelt 114 GW i prosjektområder for flytende havvvind. Hvis man teller med alle prosjekter under utvikling er den globale porteføljen på godt over 200 GW.  Et kappløp mellom land for å bygge denne storskala fornybarnæringen er altså for lengst i gang, og det haster virkelig med å få opp prosjektporteføljen her i landet.

Norge har en ledende leverandørindustri, store havområder med fantastiske vindressurser, og økende kraftetterspørsel. Likevel henger vi ikke med i kappløpet. Hav- og energinasjonen Norge står i 2024 for kun 0,1 prosent av det globale havvindmarkedet (installert effekt).

Alle forutsetninger

Allerede i 2012 gjennomførte NVE en strategisk konvensutredning, der Utsira Nord (og Sørlige Nordsjø II) ble utpekt som egnete områder for havvindutbygging. Det skulle gå ytterligere åtte år før Regjeringen Solberg åpnet opp disse to områdene for havvind, i 2020. Og nå krangler altså Regjeringen Støre og opposisjonspartiet Høyre om Utsira Nord, som etter Regjeringens opprinnelige plan skulle ha vært arealtildelt i desember 2023.

Norge har en ledende leverandørindustri, store havområder med fantastiske vindressurser, og økende kraftetterspørsel. Likevel henger vi ikke med i kappløpet

Dette er ikke en modell for forutsigbarhet og stabile rammevilkår.

Globalt er politisk vilje og industriaktivitet solid nettopp fordi havvind tilbyr grønn kraft, forsyningssikkerhet, industriutvikling og arbeidsplasser. I løpet av det siste tiåret (2014-2023) økte havvindutbyggingen globalt med nærmere 800 prosent, mens kostnadene for bunnfast havvind ble halvert flere ganger. Kostnadene for flytende havvind, som i dag er mer umoden, vil falle raskt.

Menon’s siste ringvirkningsanalyse viser at forsinkelsene rundt Utsira Nord har gjort at den potensielle markedsandelen Norge kan ta innen havvind har gått ned. Skal vi få tilbake det forspranget Norge kan ta innen flytende havvind må Utsira Nord komme i gang og tidslinjen over nye utlysninger må på plass raskt.

Norge har alle forutsetninger for å ta en global posisjon innen flytende havvind. Erfaring fra bunnfast viser at de som er tidlig ute forblir markedsledende. Derfor må både politikere og industrien selv sørge for at vi ikke snubler på startstreken.