Vi kan like verden etter Amerika

Europas time

Hvem vil basere sin økonomi, handel og sikkerhet på et USA i oppløsning? «Selvskading», som konservative Wall Street Journal beskriver utviklingen på lederplass.

USA er knappe to måneder inn i en presidentperiode på fire år, og krakelerer allerede i et vanvittig tempo

Republikanere i Kongressen hoier «USA, USA», mens Trump lyver nær uavbrutt i en time og førti minutter om en kommende gullalder. Den er like virkelighetsfjern som absurde AI-videosnutter med forgylte Trump-statuer på Gazastripen.

Om USA skulle klare å komme på fote igjen, som vi absolutt får håpe landet gjør, vil det i lang tid ha mer enn nok med å redde seg selv.

Det er ikke gjort i en håndvending å ta et oppgjør med en autoritær og korrupt politisk bevegelse uten respekt for valgsystemet, som har fått stor støtte i en splittet befolkning preget av ulikhet og utarming av middelklassen.

Investorer og internasjonale selskaper ser mot en trygg havn. Europa ser nå ut til å stå høyt på lista over foretrukne anløp. Det skjer etter at EU, sammen med Storbritannia (og Norge) har vist vilje til koordinering av sikkerhet og militær opprustning.

Tyskland har tatt steget ut av sitt hundre år lange traume fra hyperinflasjonen på 1920-tallet, og fjernet selvpålagte gjeldsbegrensinger.

Det åpner for massive investeringer i forsvar, men også i sårt tiltrengt oppgradering av infrastruktur. EU intensiverer arbeidet med å styrke konkurransekraften, og kombinerer det med økte investeringer i energi med mål om lavere priser. Samtidig styrker EU satsingen på forsvar med 800 milliarder euro.

Tyskland er verdens tredje største økonomi, riktig nok langt bak USA og Kina som er i en klasse for seg selv.

Samlet sett hamler EU likevel opp med de to største, og er for øyeblikket større en Kina. Euroen er verdens andre foretrukne reservevaluta. Økende investeringsvilje, og forståelse for at Europa må ta et større ansvar for egen sikkerhet, legger til rette at kontinentet kan styrke sin posisjon.   

Hvorfor nøle?

Hva gjør Norge i en slik situasjon?

Ole Borten Moe sa nylig til Aftenposten (ja, jeg måtte sjekke datoen: 3. mars) at «vi bør heller søke om å bli den 51. staten i USA før vi går inn i EU». Du må nesten være utgående stortingsrepresentant fra Senterpartiet for å mene at USA nå er å foretrekke framfor EU.

EU-landene og Storbritannia er nå utvilsomt Norges viktigste allierte. Fra før er de våre viktigste økonomiske handelspartnere. Nå er vi i tillegg i et skjebnefellesskap som gjenværende del av en dominerende, liberal verdensorden.

Investorer og internasjonale selskaper ser mot en trygg havn. Europa ser nå ut til å stå høyt på lista over foretrukne anløp

Denne posisjonen er ikke bare attraktiv for investorer på jakt etter forutsigbarhet, og for handelspartnere og land som vil søke dekning for Trumps damoklessverd i form av tolltrusler. Det vil også være attraktivt for forskningstalent og andre menneskelige ressurser som ikke lenger ser en fruktbar framtid i MAGAs USA.

Eksodus til land som Spania og Portugal er allerede et etablert mønster for amerikanske familier på «flukt» fra et land i politisk krise. Europeisk industri og fornybarsektor kan tiltrekke seg kapital og satsinger som vil glippe fra et USA som kaller seg «energirealister», men som i realiteten er «energinostalgikere», som analytiker Jarand Rystad treffende omtaler Trump-administrasjonens kuvending i energipolitikken.

I vaktsom konkurranse og samspill med Kina og India kan Europa posisjonere seg sterkere innenfor nye verdikjeder.

Hvorfor nøler norske politikere i partier med bred EU-oppslutning i en sånn situasjon? Svaret er antakelig så enkelt som at det er valg til høsten.

Verken Ap eller Høyre ser seg tjent med å risikere velgerbevegelser i deres disfavør. Inn i neste stortingsperiode kan det likevel bli aktuelt. Erna Solberg avfeide nylig Venstres utspill om folkeavstemning om EU-medlemskap i løpet av de neste fire årene, men legg merke til hvordan hun avfeide det.

«Vårt utgangspunkt er at vi i neste stortingsperiode ikke skal ha en folkeavstemming», sa Høyre-lederen til NRK. Det utelukker ikke sonderinger med EU i neste stortingsperiode om mulige forhandlinger. Det vil ta tid. En folkeavstemning vil ikke være aktuelt uten først å ha klart et rammeverk for et medlemskap.

Norges soleklart viktigste mål

Med den retningen USA beveger seg i, vil en sterkere europeisk tilknytning bli stadig mer aktuell for Norge.

Du må nesten være utgående stortingsrepresentant fra Senterpartiet for å mene at USA nå er å foretrekke framfor EU

I dagens situasjon er behovet for å bevare sikkerhetsgarantier fra USA, både bilateralt overfor Norge og innenfor rammen av NATO, et argument i seg selv for å gå gradvis fram i prosessen med styrking av militære bånd til våre naboer på kontinentet.

På litt sikt vil en mer troverdig europeisk sikkerhetsarkitektur i et opprustet Europa bli enda et argument for EU-medlemskap.

Leonard Cohens strofe er fra et dikt publisert posthumt, «What is coming 2.16.03». Det kan leses som en dystopi, en oppgitt resignasjon over fåfengt idealisme i en kaotisk og konfliktfylt verden hvor alternativene uansett er dårligere enn det vi har nå.

Diktet og strofen siteres ofte, fordi den treffer så godt. Det er grunn til å frykte hva som kommer «etter USA».

Hvis det beste mulige utfallet er et sterkere og bedre koordinert Europa, er det vanskelig å forstå annet enn at Norges soleklart viktigste mål for det neste tiåret bør være å bidra og delta i dette så mye som mulig. Da kan vi like det som kommer etter Amerika.