Slaget om valget kommer til å bli en kamp om sentrumsvelgere

Den politiske situasjonen de siste månedene har endret seg dramatisk. Det som så ut som en walk-over for borgerlig side, ser nå ut til å bli en svært jevn kamp om regjeringsmakten etter stortingsvalget i september. Regjeringsbrudd som følge av uenighet om EØS-avtalen, Jens Stoltenberg tilbake i norsk politikk og Trumps bidrag til en mer usikker verden, både økonomisk og sikkerhetspolitisk, har endret det politiske bildet.

Jeg har selv vært med på å planlegge og gjennomføre mange valgkamper. På vei inn i en ny valgkamp handler mye om å mobilisere sine «egne» velgere. Altså velgere som har en tilbøyelighet til å stemme på ditt parti dersom de tenker å stemme. Bakgrunnstallene fra de første målingene etter Sps regjerings-exit og Stoltenberg-comeback viser at det første Ap-bykset først og fremst skyldes at tidligere Ap-velgere fant tilbake til noe de oppfattet som gjenkjennelig. 

Kampen om sentrumsvelgerne

Valgkamp kommer fortsatt til å handle om å mobilisere egne velgere. Men Arbeiderpartiets brå og for mange uventede vekst på målingene har brakt et nytt moment inn i valgkampen. Årets valgkamp vil nå i stor grad handle om å vinne sentrumsvelgere – velgere som står mellom Høyre og Arbeiderpartiet. For Høyre, som i lengre tid har hatt stor velgerlekkasje til Frp, har troen på at de vil vinne sentrumsvelgerne vært det som har roet nervene. Med Senterpartiets regjerings-exit, en mer internasjonalt orientert politisk dagsorden og et mer pragmatisk orientert Arbeiderparti, spisses konkurransen om disse velgerne mellom Høyre og Ap. 

I politikken betyr velgernes oppfatning ofte mer enn de faktiske ordene som brukes.

Sindre Beyer
Konsernsjef i Try og tidligere Ap-politiker

Det er ikke en tydelig definisjon av sentrumsvelger, men for meg kjennetegnes de av å ikke være sterkt ideologisk motivert. De er mer opptatt av forutsigbarhet enn store endringer av ideologiske årsaker, og tilnærmer seg pragmatisk til velferdssaker og skattespørsmål. De premierer styringsdyktighet og er opptatt av at de som styrer, er kvalifiserte, nærmest etter mal som et ansettelsesforhold. Disse velgerne finnes i alle partier, men det er en stor del av dem i gruppen velgere som beveger seg mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Derfor kan de avgjøre valg, særlig i en situasjon der enten Ap eller Høyre lykkes med å både mobilisere egne velgere og vinne sentrumsvelgerne. 

De som kan vippe valg

Mens man i USA snakker mye om vippestater som avgjør presidentvalg, gir det i Norge mer mening å snakke om vippevelgere. Selv om disse velgerne ikke er flest i antall, kan de ofte avgjøre hvem som får regjeringsmakt. Disse vippevelgerne er typisk sentrumsvelgere som beveger seg mellom blokkene – først og fremst mellom Arbeiderpartiet og Høyre. 

Det er ikke basert på en spørreundersøkelse, men jeg blir overrasket over hvor positive mange jeg har sett på som stabile Høyre-velgere, nå har blitt til Arbeiderpartiet. Mye handler om Jens Stoltenberg. Det handler selvsagt om hans personlige popularitet, men også fordi han representerer noe ved Arbeiderpartiet som mange har savnet.

I politikken betyr velgernes oppfatning ofte mer enn de faktiske ordene som brukes. De pragmatiske sentrumsvelgerne tiltrekkes av Arbeiderpartiets nyanserte syn på offentlig sektor – at den er et virkemiddel for å nå samfunnsmål, ikke et mål i seg selv. Dette skaper en utfordring: Hvordan appellere til disse velgerne uten å skyve fra seg partiets kjernevelgere?

Trygghet har gått fra å være noe kjedelig og noe vi kan ta for gitt, det har blitt viktigst.

Sindre Beyer
Konsernsjef i Try og tidligere Ap-politiker

En strategi handler om å være tydelige på at kontinuerlig fornyelse og modernisering er nødvendig for offentlig sektors legitimitet. At den beste beskyttelsen mot privatisering ikke er forbud, men en velfungerende offentlig tjeneste. Samtidig må skattepolitikken fremstilles pragmatisk – ikke som fartsbot for næringdrivende, men som et verktøy for rettferdig fordeling der man er åpen for kompromisser som balanserer verdiskaping og omfordeling.

Mange sentrumsvelgere verdsetter også Arbeiderpartiets tydelige forsvar av EØS-avtalen, demonstrert gjennom den prinsipielle beslutningen om å la Senterpartiet forlate regjeringen. Disse posisjonene – fornying av offentlig sektor, pragmatisk skattepolitikk og internasjonal orientering – utgjør en politisk pakke som klinger godt hos de velgerne som kan avgjøre valget.

Trygghet har blitt viktigst

Mange i Arbeiderpartiet vil sikkert hevde at det ikke er et stort linjeskift vi har sett. Mulig det, men det er sånn det oppfattes og det er også sånn de er tjent med at det oppfattes. Sentrumsvelgere liker dette og oppfatter Arbeiderpartiet nå som både tydeligere og mer pragmatisk. Trygghet har gått fra å være noe kjedelig og noe vi kan ta for gitt, til det som har blitt viktigst. Det har blitt mer utrygghet i verden, og da søker folk trygghet. Det handler om sikkerhet for landet vårt, trygghet for arbeidsplasser og økonomi. Høyre og Arbeiderpartiets budskap kommer til å handle om trygghet.

Jeg har lenge vært forundret over at Høyre har fått hele det politiske rommet i sentrum de siste årene ved å tone ned ideologiske kjepphester og fremme det som blir oppfattet som pragmatiske løsninger. Arbeiderpartiets budskap har ikke appellert til disse velgergruppene. Det innså de selv og startet forsiktig å gjøre noe med det, men lydmuren ble ikke brutt før Senterpartiet gikk ut av regjering og Jens Stoltenberg kom tilbake til norsk politikk.

Jeg er selv oppvokst i industribyen Porsgrunn og var aktiv AUFer. Jeg ble lært opp med at de som jobbet i industrien, var de som finansierte gode offentlige tilbud og at gode offentlige tilbud og rammevilkår var viktig for industriens fremtid. Det var ideologi i tilnærmingen, men pragmatisk i utførelsen og med det fikk Arbeiderpartiet bred oppslutning i alle grupper fordi man var et breddeparti, også for dem som ikke gikk i 1. mai-tog.