Tilbake til fremtiden

Gamle sanger om igjen 

Det var litt symptomatisk for talen Bergstø holdt, at når hun skulle trekke frem en vellykket SV-reform, så åpnet hun med å snakke om barnehagereformen. Det er snart 25 år siden den ble innført. Det er et halvt SV-liv siden.

Det var nyere meritter som også ble nevnt i talen, men det som var nesten fraværende, var nye politiske initiativer.

Det vi vet vi får fra SV, basert på partilederens tale, er litt mer tannhelsereform, og et litt halvbakt sikkerhetsinitiativ for Norden. Sistnevnte slet Bergstø veldig med å fylle med innhold da hun ble presset på det i Politisk kvarter fredag morgen.

Hvis målet med talen var å få delegatene i salen til å føle seg stolte over det partiet har fått til de siste femti årene, så lyktes hun ganske godt med det. Men hvis målet var å hjelpe dem til å svare på spørsmål i valgkampen om hva SV vil, så var det mindre å hente.

Vil binde Jonas på hender og føtter 

Såpass lite nytt var det i talen, at stort sett alle medier som skrev nyhetssaker basert på den, vinklet på akkurat det samme:

• At Arbeiderpartiet må velge om de vil lage skatteavtaler med SV eller høyresiden.
• At SV vil si nei til kutt i velferd.

Det er vanskelig å påstå at noen av disse tingene er oppsiktsvekkende uttalelser fra SV.

– En Ap-regjering i midten vil kunne samarbeide i alle retninger. Vi vil ha en regjering som er tydelig og låst til venstresida, sier Bergstø.

Spørsmålet er da hvorfor Arbeiderpartiet ville ønske å ha SV med seg inn i en mindretallsregjering, slik Bergstø ønsker, dersom ett av kravene fra SV for å delta, er at regjeringen skal binde seg til å bare søke flertall på venstresiden.

Det er vel en viss mulighet for at Jonas Gahr Støre heller fortsetter å prøve lykken alene, enn å binde seg selv på hender og føtter slik at han ikke kan få gjort noe, med mindre han lykkes i å få få SV, Rødt og Senterpartiet til å bli enige om det, i alle saker.

Fløykampen lever

Det er heller ingenting i det Bergstø sa fra talerstolen som går inn i de indre motsetningene som finnes i hennes eget parti. 

Da hun ble valgt som leder for to år siden, følte en del av SV seg snytt for muligheten til å påvirke retningen partiet skulle ta etter Audun Lysbakken, fordi den antatte motkandidaten, Kari Elisabeth Kaski, ikke stilte. 

Men fløyene som Kaski og Bergstø var antatt å representere, finnes fremdeles i partiet. En tommelfingerregel er å se etter forslag til arbeidsprogrammet som Kaskis nære allierte, og gruppeleder for SV i Oslo, Sunniva Holmås Eidsvoll, har støttet i landsstyret.

I disse forslagene ligger det en mer pragmatisk holdning til EØS, det europeiske energisamarbeidet og til utvekslingskabler med Europa. Det ligger også en mindre radikal strømpolitikk, med litt større handlingsrom for utbygging av fornybar energi. 

Mye av spenningen i årets landsmøte ligger i om det bare er en frakoblet krets rundt Oslo-laget, med noen utstikkere her og der, som støtter denne linjen, eller om det faktisk er reelle fløyer i SV som kanskje kan komme til å bli modigere dersom valgresultatet i høst blir dårligere enn forventet.

Tapte muligheter

SV på sitt beste makter å sette dagsorden. Som Bergstø selv sier, så er det lettere for andre å komme etter når noen har gått først og laget vei. Og det har SV gjort, mange ganger i partiets historie.

Spørsmålet dette landsmøtet kan komme til å etterlate seg, er hvilken vei det er Kirsti Bergstø og hennes lag har tenkt å gå opp i neste stortingsperiode.

Vi lever i en tid som trenger veivisere. Norge kan komme til å stå mer alene i verden enn vi har gjort siden mellomkrigstiden, hvis vi ikke lenger kan stole på USA, hvis Russlands aggresjon gjør dem til en enda farligere nabo, og hvis vi samtidig ender på utsiden av en europeisk tollmur, og kanskje også fremtidige europeiske sikkerhetsinitiativ.

Når Bergstø snakker om Trump, legger hun vekt på at vi må ta et samlet oppgjør med det tankegodset som vokser frem i USA. Det føles litt som å sparke inn vidåpne dører, når den ene høyresideprofilen etter den andre går ut og tar avstand fra Trump og angrer på tidligere støtteerklæringer.

Slik verdenssituasjonen er, virker det som en tapt mulighet for en partileder i et valgår å ikke gjøre mer for å trygge velgerne i at også SV ser alvoret i den usikkerheten vi står i, og peke på hvordan det endrer både sikkerhetspolitikken, det økonomiske handlingsrommet, og behovet for å søke tettere samarbeid der initiativ til samarbeid skjer.

Det er ikke Kirsti Bergstøs feil at SV har falt på meningsmålingene. Det er heller ingen grunn til å tro at en annen partileder ville ha opplevd noe annerledes, slik ting har utviklet seg. Men alle partiledere, i alle parti, vil oppleve uforutsette omstendigheter. Og så vil det vise seg hvem som blir offer for omstenidghetene, og hvem som snur omstendighetene til sin egen fordel.