Takvam: Advarer mot feberhet meningsmålingsjournalistikk før valget

Jeg innrømmer at jeg i min tid som fulltids politisk kommentator, utviklet en stadig større indre motstand mot den hyppige bruken av meningsmålinger. Det siste halvåret i norsk politikk har ikke bidratt til å dempe min skepsis.

Meningsmålingens politisk-journalistiske drivkraft har vært sentral i Støres revansj fra mobbeoffer til politisk helt, skriver Magnus Takvam, politisk kommentator i Altinget. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Magnus Takvam

Politisk kommentator

Jeg skal utdype mitt syn på meningsmålinger etter hvert, men tanken med denne politiske analysen mot slutten av et turbulent norsk politisk halvår, er å gjøre en statusrapport, en vareopptelling.

Da jeg gikk løs på oppgaven og startet i det små, oppdaget jeg, slik det ofte blir, at det krevende ikke er å finne saker og hendelser som er verdt omtale. Det vanskelige er begrensningen og å se sammenhengene.

Støres revansj og landsmøtevåren

De to momentene jeg har festet meg ved, er Støres revansj fra mobbeoffer til politisk helt, og i et valgår – partienes landsmøter. Og i begge sammenhenger: meningsmålingenes funksjon som politisk-journalistisk drivkraft.

Når vi ser på den direkte funksjonen av meningsmålingene i begge ytterpunkter av Støres og Aps popularitetsskala vil de fleste erkjenne at de har fått og kan få direkte politisk konsekvens.
Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Når vi ser på den direkte funksjonen av meningsmålingene i begge ytterpunkter av Støres og Aps popularitetsskala vil de fleste erkjenne at de har fått og kan få direkte politisk konsekvens:

Svake tall for Arbeiderpartiet og Støre i tre lange år fra november 2021 bygde opp misnøye, til TV 2 sprakk nyheten i begynnelsen av desember 2024 om et internt opprør mot Støre i Arbeiderpartiet. Ulike medier og kommentatorer, meg selv inkludert, fikk innspill som bekreftet bildet av et sterkt politisk press for å skifte ut partilederen.

Det skulle skje ved at han trakk seg frivillig i en situasjon der han innså at flertallet i partiet ville det. Vedvarende dårlige meningsmålinger var den utløsende årsak.

Et knapt år før valget var melodien at Arbeiderpartiet med Støre ved roret, garantert ville tape regjeringsmakt. Underveis i Ap/Sp-regjeringens langvarige popularitetskrise, bygde den interne frustrasjonen i Arbeiderpartiet seg opp med meningsmålinger knapt over 20 prosent, og den felles klagesangen var at det måtte skje en «gamechanger» for å kunne snu stemningen og vinne økt oppslutning i folket.

En «gamechanger» ble sett på som den aller siste mulighet fordi «alt annet var forsøkt» uten at det ga effekt. Også her hadde presset fra meningsmålinger ført til vingling underveis der partiet forsøkte å kopiere andres suksess, for så å korrigere kursen, uten gevinst.

Alt har snudd

Kritikerne av Støre fikk sin etterlyste «gamechanger» men da fra innsiden, der Støre kom ut som vinneren og Ap med ett slag beveget seg opp mot 30 prosent oppslutning.

Sp med Trygve Slagsvold Vedum og Geir Pollestad i spissen jakter på misfornøyde Frp-velgere. Senest med utspill om matmoms i denne uken. Foto: Lise Åserud / NTB

Det store dramaet blir nå om Støre-regjeringen kan vinne valget og fortsette, eller om partiet i for stor grad henter nye velgere fra Rødt og SV. Prisen for mini-revolusjonen og skilsmissen fra Senterpartiet er at Vedums parti leverer så mange misfornøyde velgere tilbake til Frp at det kan gi den borgerlige siden valgseier og regjeringsmakt.

Vedums tap er også et ekko fra en meningsmålingsdrevet medgangsbølge vinteren og våren 20/21 der partiets mål var å stjele Fremskrittspartiets protestvelgere med avgiftsprotest og skepsis mot grønn klimapolitikk. Nå er rollene byttet om.

Spådde feil

I oppspillet til splittelsen Ap/Sp i januar var kommentariatet i villrede om konsekvensene av et brudd. Åpenbart farget av den interne uenigheten om strategien i Arbeiderpartiet selv. Kjell Werner i Fri Fagbevegelse slo i en kommentar 24. januar fast at Arbeiderpartiet hadde undervurdert Senterpartiets motstand mot EUs energipolitikk. Han mente direktivene måtte vente til over valget fordi Sp likevel ville få det til å handle om norsk kontroll med strømmarkedet: Senterpartiet har dermed minst å tape på en skilsmisse med Ap – i hvert fall på kort sikt.

Det er utrolig hva gode meningsmålinger kan gjøre med debattklimaet i politiske partier.
Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

På dette tidspunktet var Werner på linje med flere i Aps sentralstyre, og mange kommentatorer gikk i samme spor.

Så kom bruddet. Arbeiderpartiet publiserte sin «Norgespakke» med 40 øre pr KW time i fastpris, og Støre og Aasland ble geniforklart. Selv Jørn Eggum i Fellesforbundet jublet og meningsmålingene krøp videre oppover.

Landsmøtet i Arbeiderpartiet bekreftet pakken

Dermed bringes vi over i vårens landsmøtesesong, der «Norgespris» ble vedtatt til jubel fra Arbeiderpartiets landsmøte. Uten et slikt grep ville møtet, slik vurderingen var noen måneder tidligere, ha blitt preget av en ødeleggende strømdebatt. Landsmøtet ble i stedet en eneste lang seiersinjeksjon for Arbeiderpartiet. Det er utrolig hva gode meningsmålinger kan gjøre med debattklimaet i politiske partier.

Det kanskje mest interessante vedtaket om den hjemlige politiske situasjonen, handlet om samarbeid: Vi er åpne for å styre alene, og vi har også god erfaring med å styre med SV og Sp.

Partiet bekreftet (bak høflige formuleringer) med dette at samboerskapet med Sp i regjering var mislykket. Vedtaket eksponerer Aps svakeste punkt før høstens valg: mangel på politisk samhold og gode relasjoner på den rød-grønne siden.

LO-kongressens åpning for Rødt illustrerer splittelsen som eksisterer i den brede venstresiden om strategi framover: en sentrumsorientert eller venstreorientert hovedkurs. Så langt har Støre og Stoltenberg-fløyen overtak.

Høyres EU-håp på sparebluss

Arbeiderpartiet kan trøste seg med at alliansebyggingen også halter på borgerlig side, om enn i en annen form. Høyre har overtatt noe av Arbeiderpartiets styringsslitasje fra opposisjon, og partiet konsentrerer seg i stor grad om en reaktiv politikk mot Støre-regjeringen på det de mener er sosialdemokratiets ømmeste punkter.

Høyre har overtatt noe av Arbeiderpartiets styringsslitasje fra opposisjon. Her er Erna Solberg fra Høyres landsmøte der de lanserte et ikke-slagord. Foto: Lise Åserud / NTB

Det er likevel interessant at en av de sakene som i forkant dominerte spekulasjonene om høyresidens politikk, nemlig sykelønnsordningen, forsvant som tema både hos Frp og Høyre. På den ene siden fjernet dette grepet et av venstresidens angrepspunkter mot en borgerlig regjering i valgkampen, men i lys av euforien rundt Støres nye vår, blekner dette likevel, slik verden nå ser ut.

En annen sak som ble spådd til å ha konfliktpotensial etter Trumps aggressive front mot Europa i Nato-politikken, ble også tonet ned på landsmøtene: EU-medlemskap som en sikker havn i forsvarspolitikken. Nå er det kun MDG og Venstre Senterpartiet kan invitere til strid om norsk medlemskapssøknad. Det kan bli i tynneste laget.

Verdikamp

Andre viktige saker på landsmøtene var generell bevæpning av politiet, der flere partier forlot sin restriktive linje, og regjeringen har fulgt lynraskt opp.

KrF er partiet som i praksis kan avgjøre og komme på vippen i kampen om regjeringsmakt. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Kristelig Folkeparti har i en krevende situasjon for partiet fått et nytt kort: KrF er partiet som i praksis kan avgjøre og komme på vippen i kampen om regjeringsmakt. Ledet an av KrFU har moderpartiet lagt seg på en konfronterende linje i profilerte verdispørsmål som kjønnsdebatt og Pride, og ifølge tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnæs «tatt boksehanskene på» i kampen om sperregrensa.

Meningsmålingsmotoren

Min kritikk av en meningsmålingsdrevet journalistikk kan sikkert oppfattes som å slå inn åpne dører. Mitt poeng er at dette uansett er en diskusjon som særlig de dominerende mediene må ha langt framme.

Høyre konsentrerer seg i stor grad om en reaktiv politikk mot Støre-regjeringen på det de mener er sosialdemokratiets ømmeste punkter.
Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Dekningen av Støres krise kan være et eksempel, der krisefokuset over lang tid for lett førte til spådommer om hans fall. Det var absolutt dekning for å referere at det var utbredt misnøye og frustrasjon, men hvor var det granskende blikket på kritikernes strategi, oppslutning internt og om deres alternative kandidat og politikk?

Slik det ofte er i journalistikk med hovedvekt på anonyme kilder, er det lett å formulere seg slik at man språklig og innholdsmessig har sitt på det tørre, men der det etterlatte inntrykket blir noe annet.

Omfanget bekymrer

Min bekymring om meningsmålingsjournalistikken handler om omfanget. Velgerundersøkelser av denne typen gir også nyttig og viktig informasjon. Problemet er den smitteeffekten målingene får på den øvrige journalistikken, der svingninger i popularitet implisitt blir et sannhetsbevis på at partiet som måles enten har riktig eller feilslått politikk.

Medielogikken blir derfor å søke forklaringer på suksess og nederlag basert på tall i partimålinger. Faren er at mediene for lett kjøper dette premisset som meningsmålingene etablerer og etterlater store blindflekker i rapporteringen og granskingen av partienes politikk.

Slik stillingen nå er i forkant av høstens valg, kan meningsmålingsmotoren igjen bli for kraftig: Årsaken er en kombinasjonen av to forhold: for det første en bred konsensus om store politiske spørsmål som forsvar, sikkerhet og beredskap under en trygghetsfane, og for det andre en situasjon der sperregrensa avgjør regjeringsspørsmålet.

Dette kan lett ende med en valgkampdekning der feberaktig spenning om meningsmålinger blir motoren. Hermed er min advarsel sendt.

Problemet er den smitteeffekten målingene får på den øvrige journalistikken, der svingninger i popularitet implisitt blir et sannhetsbevis på at partiet som måles enten har riktig eller feilslått politikk.
Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Omtalte personer