Pandemiavtalen vi ikke har råd til å mislykkes med
WHO har vedtatt en ny pandemiavtale som skal gjøre verden bedre rustet neste gang krisen rammer. Den bygger på solidaritet, rettferdighet og biologisk forståelse – men står i fare for å kollapse før den får effekt. Norge bør spille en aktiv rolle i å sikre at det ikke skjer, skriver Jörn Klein.

Jörn Klein
Professor i mikrobiologi og smittevern, Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-NorgeEtter tre år med intense forhandlinger har Verdens helseorganisasjon (WHO) og over 190 medlemsland vedtatt en ny internasjonal pandemiavtale. Det er et viktig skritt mot å unngå det kaoset vi så under covid-19-pandemien – og et etterlengtet forsøk på å beskytte både globale helseinteresser og nasjonale beredskapsstrategier.
Bakgrunnen er enkel: WHO forventer at det vil komme nye pandemier. Ikke om, men når, som generaldirektør Tedros Ghebreyesus formulerte det i sin tale til Verdens helseforsamling 20. mai i Genève. Derfor trengs en strukturert, rettferdig og forpliktende tilnærming til forebygging, varsling og respons. Det nye avtaleverket, som til tross for stor geopolitisk motstand ble vedtatt med applaus, er et forsøk på nettopp dette.
Avtalen skal styrke verdens evne til tidlig å oppdage og begrense smitteutbrudd. Kjernen i dette er en forpliktelse til å overvåke helsetrusler i både mennesker og dyr – en såkalt One Health-tilnærming. For oss som arbeider med smittevern og mikrobiell økologi, er dette essensielt. Sykdommer som hopper fra dyr til mennesker, som SARS, MERS og covid-19, er økende – og kan bare forstås og forhindres gjennom kunnskap om naturens økologi og vårt samspill med den.
Det er i mine øyne et geopolitisk kynisk, men dessverre forståelig trekk.
Jörn Klein
Professor i mikrobiologi og smittevern, USN
Avtalen kan miste sin funksjon
At denne tilnærmingen nå er forankret i en folkerettslig bindende avtale, er historisk. Men veien dit har vært preget av motstand. Enkelte land ønsket ikke å fremme dette perspektivet, trolig fordi det kunne utfordre deres landbrukspolitikk eller innebære krav om å beskytte økosystemer. Det er i mine øyne et geopolitisk kynisk, men dessverre forståelig trekk – for det er billigere å benekte zoonotiske kilder enn å regulere eksportindustri og jordbruk.
Avtalen omfatter også viktige bestemmelser om rettferdig tilgang til medisiner, vaksiner og beskyttelsesutstyr. Pandemien avdekket hvordan rike land hamstret livsnødvendige ressurser, mens fattige land ble stående i vaksinekøen. Fremover skal helsepersonell prioriteres globalt, og teknologiutveksling fra farmasøytisk industri skal fremmes – riktignok gjennom frivillige insentiver, ikke tvang.
Det såkalte PABS-systemet (Pathogen Access and Benefit Sharing) skal sørge for at genetiske sekvenser av patogener raskt deles med forskningsmiljøer, samtidig som selskaper forpliktes til å gjøre en viss andel av vaksiner og medisiner tilgjengelig for lavinntektsland – uten profitt. Systemet fremstår som en slags moralsk kompensasjon for den globale asymmetrien i helseforskning og produksjon. Men det er fortsatt uavklart, og detaljene er skjøvet til et vedlegg som ennå ikke er ferdigforhandlet. Uten dette risikerer hele avtalen å miste sin funksjon.
I vår interesse å støtte
I norsk kontekst har vi et velfungerende helsevesen og høy tillit til myndighetene. Likevel er vi avhengige av internasjonalt samarbeid. Koronapandemien rammet også Norge med mangel på smittevernutstyr og avhengighet av globale forsyningskjeder. Derfor er det i vår nasjonale interesse å støtte denne avtalen og bidra til å realisere dens prinsipper.
Dette er ikke et globalt helsediktatur.
Jörn Klein
Professor i mikrobiologi og smittevern, USN
Samtidig er det viktig å korrigere desinformasjon som nå sirkulerer: WHO vil ikke kunne tvinge Norge eller andre stater til å innføre tiltak. Det står eksplisitt i avtalen at WHO ikke kan påtvinge nasjonale myndigheter lockdowns, reiserestriksjoner eller vaksinekrav. Nasjonal suverenitet opprettholdes. Dette er ikke et globalt helsediktatur – det er et forsøk på å sikre en minstestandard for samarbeid, der hvert land fortsatt har styringen. Beslutninger om pandemihåndtering må fattes nasjonalt, men det må finnes felles prinsipper som begrenser usolidarisk og kortsiktig politikk.
Men nettopp denne kombinasjonen av frivillighet og gjensidig avhengighet gjør avtalen skjør. Det trengs 60 ratifikasjoner før den kan tre i kraft, og noen land – blant dem USA og Argentina – har allerede varslet sin exit fra WHO. Uten det nevnte PABS-systemet på plass, kan ratifikasjon bli vanskelig – uten enighet om deling av prøvemateriale og fordeler, hele avtalen kunne kollapse.
Dette må vi ikke tillate.
Handler også om vår beredskap og troverdighet
Vi vet hva som skjer når verdenssamfunnet ikke har et rammeverk: kaos, nasjonalisme og unødig lidelse. Covid-19 tok millioner av liv – direkte og indirekte – og utløste global økonomisk uro. Vi kan ikke gå inn i neste pandemi like uforberedt.
Derfor må Norge ikke bare støtte avtalen – vi bør være en forkjemper for at også det uavklarte PABS-vedlegget forhandles fram raskt og rettferdig. Det handler ikke bare om global solidaritet. Det handler om vår egen beredskap og troverdighet som ansvarlig helsepolitisk aktør i det internasjonale fellesskapet.