Er dette sjokket vi har ventet på?

Dagens amerikanske politikk representerer et sikkerhetspolitisk og verdimessig sjokk for Norge. Er det Donald Trump som skal drive Norge inn i EU? Det skriver Lise Rye, professor i europeisk samtidshistorie og fersk Altinget-spaltist.

Vi vet ikke hvordan amerikansk politikk vil påvirke Norges forhold til EU. Men, vi vet at Norges forhold til EU over tid gir grunn til å forvente at en endring vil komme som følge av ytre sjokk, skriver spaltist Lise Rye. Foto: NTB/AP Photo/Matt Rourke / NTNU

Lise Rye

Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)

Norges forhold til EU har stort sett vært reaktivt. Det har også vært begivenhetsrikt. Fire ganger har vi søkt om medlemskap. Hver gang har det skjedd som følge av et ytre sjokk. Tidligere trodde forskere at en ny norsk EU-søknad ville kreve et økonomisk sjokk. Kanskje var det fordi vi var mest opptatt av markedsdimensjonen ved EU-samarbeidet, men kanskje var det også fordi vi ikke var i stand til å se for oss en verden hvor USA og Europa ikke stod på samme side.

Norges forhold til EU har stort sett vært reaktivt.
Lise Rye
Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)

For Norge har det transatlantiske forholdet og sikkerhetsgarantien dette forholdet ga, vært grunnleggende. Det har også vært bestemmende for europapolitikken. Dagens amerikanske politikk representerer et sikkerhetspolitisk og verdimessig sjokk for Norge. Er det Donald Trump som skal drive Norge inn i EU?

Et resultat av kald krig

Dagens EU er et resultat av den kalde krigen. Da Frankrike våren 1950 presenterte forslaget om å legge europeisk produksjon av kull- og stål under felles myndighet, handlet det på et nivå om at Frankrike ønsket kontroll med gjenreisningen av Tyskland. Men, forslaget var samtidig et resultat av USAs krav om at Vest-Europa måtte integrere, om regionen skulle fortsette å motta Marshall-hjelp. Målet med den amerikanske politikken var et økonomisk sterkt Vest-Europa, som kunne være et marked for amerikanske varer, og som kunne gi innbyggerne velferd som ville gjøre de mindre mottakelige for kommunistisk ekspansjon.

At Norge i de neste tiårene skulle sende fire søknader om EU-medlemskap var alltid en følge av hendelser utenfor Norges grenser.
Lise Rye
Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)

For Norge var deltakelse i Det europeiske kull- og stålfellesskapet aldri aktuelt. I 1950 var Norge i ferd med å bygge et eget verk for produksjon av jern og stål i Mo i Rana. Den norske suvereniteten var ny, og tanken på å oppgi deler av den fremmed. Arbeiderpartistatens politikere identifiserte seg ikke med de kristeligdemokratiske regjeringene på kontinentet. Samtidig var fellesskapet med partifellene i de andre skandinaviske landene og Storbritannia sterkt. Da den europeiske integrasjonen delte Vest-Europa i en overstatlig og mellomstatlig leir, var det aldri spørsmål om hvor Norge hørte hjemme. Opplevelsen var at det viktige valget allerede var tatt, med beslutningen om å bli medlem av NATO året i forveien.

«Den atlantiske linje er meget viktigere enn Europaplanen,» skrev utenriksministerens nærmeste rådgiver, Arne Ording, i dagboken sin, den 17. mars 1950.

Fire søknader om medlemskap

At Norge i de neste tiårene skulle sende fire søknader om EU-medlemskap var alltid en følge av hendelser utenfor Norges grenser. Første gang dette skjedde var i 1962. To år i forveien hadde Norge og seks andre vesteuropeiske land utenfor EEC opprettet Det europeiske frihandelsforbundet (EFTA). EFTA var et mellomstatlig samarbeid om frihandel med industriprodukter som ikke omfattet fisk og landbruksprodukter. Målet var å bygge ned toll og kvoter mellom medlemmene, for med det å legge til rette for samarbeid med den andre gruppen av vesteuropeiske land, i EEC.

Dette er Altingets EU-spaltister

Mathilde Fasting - Siviløkonom og idéhistoriker, Civita
Amund Vik - Seniorrådgiver, Eurasia Group
Nils Forren - Leder, Senterungdommen
Freddy André Øvstegård - Stortingsrepresentant (SV)
Lise Rye - Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)
Paal Frisvold - EU-rådgiver og miljøpolitiker (MDG)
Christian Hambro - Privatpraktiserende advokat

For Norge var EFTA noe nær en drømmeløsning. Sjokket kom sommeren 1961, da Storbritannia gjorde det klart at landet ønsket å forlate EFTA til fordel for EEC. Den nye situasjonen tvang Norge til å ta stilling til noe landet hverken hadde vurdert eller ønsket.

Resultatet ble at et flertall i Stortinget på 113 mot 37 stemte for at også Norge skulle søke om medlemskap. Vurderingen var at det ville være krevende for Norge å stille seg utenfor et marked som i utvidet form ville motta cirka 70 prosent av norsk eksport. Gerhardsen-regjeringen la også vekt på at USA var sterk tilhenger av å utvide EEC til andre NATO-land. Medlemskap ble derfor også vurdert som noe som kunne styrke det transatlantiske samarbeidet. Den norske søknaden vitnet samtidig om at entusiasmen for de politiske målene med EEC-samarbeidet var liten, og opptattheten av å sikre norske særordninger stor.

Forhandlinger kom aldri i gang. I januar 1963 gjorde Frankrikes president Charles de Gaulle de klart at landet ikke ville akseptere et britisk EEC-medlemskap, og for Norge var det aldri aktuelt å gå videre alene.

Reprise i 1967

Andre gang Norge søkte var i 1967. 1967 var 1962 i reprise. Den utløsende hendelsen var Wilson-regjeringens beslutning om å gjøre et nytt forsøk på å komme inn i det som da het De europeiske fellesskapene. Borten-regjeringen fulgte på med en søknad hvor den gjentok ønsket om å finne løsninger på Norges særlige utfordringer, og De Gaulle avgjorde situasjonen, med å gjøre det klart at Frankrike også denne gang ville legge ned veto mot britisk medlemskap.

Den tredje norske søknaden ble sendt i 1970, etter at De Gaulles avgang året i forveien, og det påfølgende toppmøtet i Haag, hadde åpnet døren for britisk medlemskap. Dette var første gang Norge forhandlet med EF. Etter forhandlingene ble spørsmålet om medlemskap lagt frem for velgerne, som avviste medlemskap med et flertall på 53.5 prosent av stemmene. Året etter inngikk Norge og EF en avtale om frihandel med industrivarer som skulle komme til å legge grunnlaget for dagens EØS-avtale.

Sverige var utløsende årsak

Høsten 1992 sendte Gro Harlem Brundtlands tredje regjering Norges fjerde søknad om medlemskap i EF. Den utløsende hendelsen denne gangen var at Sverige søkte om medlemskap.

For tilhengerne handlet ikke medlemskap lenger om markedsadgang, men om demokrati.
Lise Rye
Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)

Den fjerde norske søknaden skilte seg fra de tre første, med hensyn til kontekst og motiver. I 1992 var Berlin-muren revet, Sovjetunionen oppløst, og nøytrale EFTA-land hadde i tur og orden gjort det klart at de ønsket seg inn i EF, som på dette tidspunkt var i ferd med å bli noe annet og mer enn et marked.

Norges behov for forutsigbar og likeverdig adgang til EF-markedet var allerede sikret, med inngåelsen av EØS-avtalen tidligere samme år. For tilhengerne handlet ikke medlemskap lenger om markedsadgang, men om demokrati. Gro Harlem Brundtland sa det slik da Stortinget diskuterte spørsmålet høsten 1992: «Å avskjære oss fra de fora der viktige beslutninger fattes, er i virkeligheten å begrense vår egen selvråderett».

EU-holdninger i endring

I dag viser meningsmålinger at den norske EU-opinionen er i bevegelse. Det er ikke overraskende. Vi har sett det før, ikke minst i forbindelse med krisen i eurosonen, da norsk EU-motstand nådde skyhøye 80 prosent.

Vi så det også på begynnelsen av årtusenet, før krisene slo inn over EU, og mens rentene på boliglån i eurosonen lå godt under gjennomsnittlig rentenivå i Norge. Den gang var det flertall for norsk medlemskap i EU.

Dagens situasjon er uforutsigbar. Vi vet ikke hva Donald Trump vil gjøre i morgen, eller om to uker.
Lise Rye
Professor, europeisk samtidshistorie (NTNU)

Dagens situasjon er uforutsigbar. Vi vet ikke hva Donald Trump vil gjøre i morgen, eller om to uker. Og, vi vet ikke hvordan amerikansk politikk vil påvirke Norges forhold til EU. Men, vi vet at Norges forhold til EU over tid gir grunn til å forvente at en endring vil komme som følge av ytre sjokk.

Utviklingen i USAs forhold til EU under Trump er et brudd med en langvarig amerikansk politikk. Det er en utvikling som vil endre EU, som vil påvirke Norge, og som kan hevdes å være mye mer grunnleggende enn at renten i Norge i perioder har ligget høyere enn rentene i Europa. Det gir grunn til å tro at oppslutningen om norsk EU-medlemskap vil øke i tiden som kommer.

Omtalte personer