Jonas Gahr Støre – fra idiot til geni på åtte uker

Ikke journalistikk uten risiko

Jens Stoltenberg, som ved å tre inn i det norske politiske rommet igjen, representerte den ultimate finalen, selve kroningen av Støres interne kamp om makten, har selv opplevd de ekstreme kontrastene det er å bli geniforklart og få taperstempel med få års mellomrom.

Jonas Gahr Støre selv lot seg ikke presse ut, og viste politisk lederskap.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Å skjerme seg fra bruk av anonyme kilder fullstendig, og kreve at kritikerne trer offentlig fram før en krise er utløst, ville innebære et krav om en risikofri journalistikk, som i praksis ville være å svikte det journalistiske oppdraget.

Hva som egentlig skjedde bak lukkede dører disse ukene, hvilke politiske spillere som på hvilke tidspunkt mente og gjorde hva, vil først bli kjent når de sentrale aktørene selv forteller om det i full åpenhet.

Se framover

Inntil det skjer, må vi, som Støre selv formulerte det i sin redegjørelse for Stortinget onsdag formiddag, begrense oss til å «se framover» og vurdere de politiske konsekvensene av det som er skjedd. 

På kort sikt håper både Arbeiderpartiet og selvsagt Senterpartiet at begge partier, fristilt fra et krevende samarbeid, kan øke oppslutning, hver på sine ulike velgermarkeder og med det åpne muligheten for et fortsatt regjeringsprosjekt der Arbeiderpartiet styrer. 

En oppglødd Arbeiderpartirepresentant fortalte da jeg møtte henne i en av Stortingets korridorer onsdag formiddag, at medlemsmøtet hun hadde vært på kvelden før, hadde et kjempeoppmøte akkurat som i gamle dager, og at folk var fra seg av begeistring over Jens og Jonas.

Den type vitamininnsprøyting i et parti som har vent seg til å bli mobbet i sosiale medier og rundt pausebordene, kan ikke undervurderes. Sett fra Ap/Sp-ståsted er likevel risikoen at Arbeiderpartiets økte popularitet i for stor grad skjer på bekostning av samarbeidspartier, og at de borgerlige likevel seiler inn til valgseier.

Alt dette vil vi vite mer om i løpet av de neste ukene. Meningsmålingene framover vil bli fulgt med sjeldent stor interesse og nervøsitet.

Moderat europavennlig politikk

Min vurdering er at den linjen Arbeiderpartiet nå legger seg på, innebærer en «trygghetssøkende» politisk linje der hensynet til internasjonale samarbeidspartnere i Europa dominerer, og som i det hjemlige politiske landskapet skaper avstand til Senterpartiet men samtidig snevrer inn Høyres politiske rom. 

Jens Stoltenberg, som ved å tre inn i det norske politiske rommet igjen, representerte den ultimate finalen, selve kroningen av Støres interne kamp om makten.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Høyre og Arbeiderpartiet konkurrerer fremdeles om å være det trygge styringspartiet, som folk og velgere søker til i urolige tider.

Det» nye» Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som profil er vanskeligere å angripe enn alliansen Ap/Sp. Et fristilt Arbeiderparti er åpenbart en taktisk/politisk utfordring for Erna Solberg og Høyre.  Partiet er i en vanskelig skvis, der Frp stjeler velgere fra dem på den ene siden, mens moderate høyrevelgere kan søke mot Arbeiderpartiet i ny utgave på den andre.

Høyre håper at denne nye politiske dagsorden likevel kan svinge velgere fra Frp tilbake til Høyre, slik det skjedde etter finanskrisen for femten år siden. Deres strateger tror derfor at denne utviklingen, kombinert med videreføring av kritikk av Arbeiderpartiets politikk på områder som økonomi, kriminalitet og helse de siste tre og et halvt årene, kan gi dem den nødvendige framgang.

Arbeiderpartiet alene

Da bruddet Arbeiderpartiet/Senterpartiet var et faktum, kommuniserte Senterpartiet at det viktigste kravet for dem når det gjaldt samarbeid med andre partier, var nasjonal kontroll over energi- og strømpolitikken. Sentrale Sp-politikere sier når jeg spør dem, at det er uaktuelt for Sp å gå inn i regjering etter en eventuell valgseier, dersom Arbeiderpartiet ikke endrer kurs på nettopp dette området. 

Min vurdering er at den linjen Arbeiderpartiet nå legger seg på, innebærer en «trygghetssøkende» politisk linje der hensynet til internasjonale samarbeidspartnere i Europa dominerer.

Magnus Takvam
Politisk kommentator, Altinget

Hvis opinionen snur, og det mot alle odds fører til flertall for den rød-grønne siden, vil det, slik jeg ser det, føre til at Arbeiderpartiet fortsetter å regjere alene, og at Støre må søke flertall til begge sider i Stortinget, fordi konflikten om energi/klima og EØS splitter det rød-grønne laget.

En pekepinn på dette vil vi få i løpet av våren, i arbeidet med et bredt klimaforlik, der både ambisjonsnivå, energipolitikk og videreføring av samarbeid med EU er ingredienser.  

Det samme konfliktstoffet speiles på den borgerlige siden mellom Frp på den ene siden og Høyre/ Venstre på den andre. Derfor kan nettopp dette politikkområdet, som i praksis handler om graden av tilpasning til EU, presse fram en avklaring om et nasjonalt forlik, som kan endre de politiske alliansene i Norge. Noe av årsaken, er at EU utvikler en stadig mer sektorovergripende politikk der industriell utvikling er nært knyttet til energipolitikk, og som Norge som EØS-medlem må forholde seg til.