Snakke eller styre, Støre?

Ingen styring mot målene

Siden alle aktiviteter i samfunnet rammes inn av offentlig pengebruk, regelverk og myndighetsutøvelse, er statens evne til å styre for å nå omstillingsmålet uhyre viktig. Slik styring er imidlertid vanskelig å få øye på.

Ingen av departementenes tildelings- eller oppdragsbrev til statlige virksomheter ber dem jobbe for å nå målet om 55 prosents utslippskutt innen 2030. Knapt noen tildelingsbrev setter konkrete klimamål – og de færreste ber om konkret rapportering.

Dette har store konsekvenser, blant annet gjennom at offentlige bygg- og anleggsprosjekter ikke planlegges og gjennomføres for å nå omstillingsmålene. Siden bygg- og anleggsbransjen står for om lag 20 prosent av norske utslipp og det offentlige er landets største kunde, gjør manglende styring det vanskelig å nå omstillingsmålet.

For lite kraft og nett

Dypest sett handler klimaomstillingen om energieffektivisering og å erstatte resterende fossil energibruk med fornybar.

Det er bare ett problem. Ingen av departementene styrer for å nå målet

Derfor er det helt avgjørende at Energidepartementet styrer Norges vassdrags- og energidirektorat til å planlegge og tilrettelegge for nok kraft. Det gjør de ikke, noe som fikk hard kritikk av riksrevisjonen forrige uke.

«Energidepartementet har ikke sikret en samordnet og helhetlig styring av nettutviklingen (…) Planlegging og konsesjonsbehandling i nettet starter for seint og tar for lang tid» noe som «…bremser omstillingen til lavutslippssamfunnet.» 

Styres det ikke for å få nok kraft og nett til å gjennomføre utslippskutt blir det umulig å nå omstillingsmålet.

Planlegging for å bomme på målet

Hvert år i desember legger Finansdepartementet ut en tabell over hvilke CO2-priser som skal brukes i samfunnsøkonomiske analyser. Problemet er at prisene er langt lavere enn hva tabellen viser skal til for å nå regjeringens vedtatte mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. 

Dermed vil prosjekter som ødelegger for både omstillingsmålet og 1,5-gradersmålet, likevel kunne komme ut i pluss, fordi kostnaden ved klimakrisen er satt lavere enn det finansdepartementet selv anerkjenner som rett kostnad for å nå målet.

Riksrevisjonen har gitt regjeringen kritikk for manglende samordning av klimapolitikken, manglende oppfølging av egne vedtak om å pålegge klimakrav til statlige selskaper, og sist kritikk for manglende nettutbygging. Likevel velger departementene fortsatt å la være å styre for å nå sine egne klimamål.

Næringslivet trenger en forutsigbar stat

Mangel på samsvar mellom hva som sies og hva som gjøres av staten, er det motsatte av hva næringslivet sier de trenger. Det er ikke grenser for hvor skadelig det er for næringslivet når det settes tydelige mål som brytes, slik som for cruisebransjen.

Ingen av departementenes tildelings- eller oppdragsbrev til statlige virksomheter ber dem jobbe for å nå målet om 55 prosents utslippskutt innen 2030

Havila Kystruten investerte i nye cruiseskip for å tilfredsstille Stortingets krav om nullutslipp for å få seile i norske verdensarvfjorder fra 2026, men opplevde at kravene blir skjøvet til 2032. Konkurrentene som valgte å gamble på utsettelse er dermed de som kan le hele veien til banken.

– En seier for de som ikke har turt å investere i en grønnere fremtid, uttrykte administrerende direktør Bent Martini.

Miljødirektoratets forslag til klimamål

For å sørge for nettopp slik forutsigbar omstilling av norsk økonomi, har Miljødirektoratet foreslått at det innrapporteres til FN et nasjonalt utslippsmål om å kutte 60 prosent i Norge.

Hvorfor? Det er styringseffektivt og sørger for tempo i omstillingen i Norge.

Det naturlige er å få målet inn i klimaloven og at regjeringens klimastatus og -plan endres til faktisk å bli en plan og ikke bare en status, slik det er i dag. Regjeringen må dermed fordele ansvaret for bidrag til å nå målene, og næringslivet vil oppleve større forutsigbarhet for sin nasjonale omstilling ned mot nær null utslipp.

Forutsigbar omstilling eller fortsatt usikkerhet

Hva er argumentene imot? Samfunnsøkonomene vil vanligvis mene at det er lurest å ikke sette nasjonale mål, men heller kutte der det er billigst. Det var samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg sin doktrine som statsminister også. Som en konsekvens nådde Norge FN-forpliktelser ved å kjøpe billige kvoter fra utlandet, fremfor å omstille Norge.

Styres det ikke for å få nok kraft og nett til å gjennomføre utslippskutt blir det umulig å nå omstillingsmålet

Statsviteren Espen Barth Eide, var derimot mer opptatt av å sikre styring for å nå målene, og med det mindre usikkerhet for næringslivet.  Han var den som drev fram endring av norsk politikk, slik at først Arbeiderpartiet, deretter hele regjeringen gikk inn for å sette et nasjonalt mål for utslippskutt.

Når nå Jens Stoltenberg igjen er tilbake i regjering, er det spennende å se hva utfallet blir for nye klimamål. Kommer Jonas Gahr Støre til å lytte til sitt eget partiprogram og Miljødirektoratets anbefaling om å melde inn til FN et mål for norske utslippskutt som skal gjennomføres nasjonalt?

Forslaget om et nasjonalt mål er anbefalt av klimautvalget, støttes av alle miljøorganisasjonene, alle arbeidstakerorganisasjonene, inkludert LO, og Arbeidsgiverforeningen Spekter. En ting er i hvert fall sikkert. Hvis det ikke lovfestes et nasjonalt utslippsmål, så kommer heller ikke staten til å styre for å nå det, med fortsatt usikkerhet for Norges klimaomstilling som resultat.

Det er opp til deg Støre. Vil du fortsette å snakke om ambisiøse klimamål, eller vil du velge å styre for å nå dem?

NB: Holmås skriver spalte i Altinget på egne vegne, ikke i rollen som direktør i Sopra Steria Footprint. Meningene er hans egne og representerer ikke nødvendigvis bedriftens syn. Holmås utfører oppdrag for en rekke aktører knyttet til energi- og bygg- og anleggsvirksomhet.