AUF-lederen: Arbeidslinja er politikk som betyr noe for folks liv
Når folk vender seg til velferdsstaten for hjelp, men likevel forblir fattige, så er det ikke folka det er noe feil med. Da er det systemet som er feil. Og da er det vårt ansvar å fikse systemet, skriver AUF-leder Astrid Hoem i siste del av Altingets debattstafett om arbeidslinja.
Astrid Hoem
Alle har et helt grunnleggende behov om å være til nytte, være en del av fellesskapet, gå på jobb og oppleve både at man mestrer og bidrar.
For meg er det en helt grunnleggende tanke som sosialdemokrat – alle vil være med å bidra når de kan. Både for sin egen økonomiske trygghet og for å oppleve at man er en del av noe større enn seg selv. Dette har alltid vært helt ideen bak sosialdemokratiet og selve grunnplanken i velferdsstaten vår; man går på jobb og betaler skatt, tilbake får man et løfte om at fellesskapet skal stille opp med et solid sikkerhetsnett tilbake.
Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 17. juli: «Ap må tørre å ta fra de rike og gi til de fattige» av Synne Kronen Snyen, leder i Sosialistisk Ungdom.
- 12. juli: «Konstruktiv debatt og politisk vilje til å skape et arbeidsliv for alle», tilsvar til Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen, skrevet av Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne.
- 3. juli: «Kompetanseheving er nøkkelen for å sikre arbeidslinja» av Therese Høyer Grimstad, arbeidslivsdirektør i Finans Norge.
- 29. juni: «Evig og tro til Arbeidslinja faller!» av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita, og Hege Moen, veileder i Nav.
- 26. juni: «Det virker som venstresiden ikke forstår at offentlige overføringer må betales fra et sted» av Dagfinn Henrik Olsen (FrP), stortingsrepresentant.
- 26. juni: «Arbeidslinja har blitt en fattigdomslinje» av Freddy André Øvstegård (SV), stortingsrepresentant og leder av Stortingets arbeids- og sosialkomité.
- 23. juni: «Vi må faktisk stimulere mennesker til å jobbe» tilsvar til Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne, av Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen.
- 22. juni: «Debatten sporer av med politiske slagord», tilsvar til Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen fra Espen Nordgård Jakobsen, leder av Samfunnsviterne.
- 16. juni: «Det er alltid et men med Arbeiderpartiet», tilsvar til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) fra KrF-leder Olaug Bollestad.
- 15. juni: «La arbeidslinjen bli en velferdslinje», tilsvar til Heidi Nordby Lunde av Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen.
- 13. juni: «Arbeidslinjen er viktig for familien», tilsvar til Bollestad fra arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Velferdsstaten og arbeidslinjen trenger hverandre» av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Arbeidslinjen er ikke viktigere enn familien» av Olaug Bollestad, partileder i Kristelig Folkeparti.
- 8. juni: «Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig» av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.
- 5. juni: «Vi får ikke flere arbeidstakere fremover. Så lederne må ta vare på folkene de allerede har» av Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk.
- 2. juni: «Arbeidslinjen hjelper ikke mennesker tilbake til arbeid» av Honoratte Muhanzi, leder for Velferdsalliansen.
- 30. mai: «Kan man pirke i arbeidslinja uten å oppgi målet om arbeid til alle?» av Rina Mariann Hansen, byråd for næring og eierskap i Oslo kommune.
- 30. mai: «Vi står alle på arbeidslinjens skuldre» av Henrik Asheim, stortingsrepresentant og 1. nestleder i Høyre.
- 26. mai: «Er arbeid et onde eller et gode?» av Einar Øverbye, professor i statsvitenskap, OsloMet.
- 26. mai: «Oppgrader til Arbeidslinjen 2.0 – en mer human arbeidslinje» av Kenneth Stien, direktør i Arbeid & Inkludering, NHO Service og Handel.
- 22. mai: «Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje» av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (R).
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fra plikt til rett i arbeidslinja» av forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Har alltid stussa på Høyre-retorikken
For oss er arbeidslinja nettopp det løftet både til enkelte og til fellesskapet – vi skal gjøre alt vi kan for at du har en trygg jobb å gå til. Og om du blir sjuk, skal vi stille opp for deg.
Høyresida ønsker å gi et inntrykk av at folk vil prøve å lure seg unna, eller at man må politisk tvinge fram en vilje til å jobbe hos folk. Jeg har alltid stussa på denne retorikken. Vi ser den i høyresidas definisjon av arbeidslinja og retorikken de bruker.
Det virker som om høyresida tror mer på vandrehistoriene i gangene på Høyres hus, enn de faktisk lytter til hva folk sier.
Astrid Hoem
Leder, AUF
Men enda verre enn retorikken så ser vi det i politikken. De innførte et karensår for folk på AAP. Fordi de tenkte at et straffeår var det folk trengte når de er for sjuke til å jobbe. Bare du får straff og tenkt deg godt nok om, så blir du nok frisk.
Eller vi ser det i debatten om sykelønna. Hvor høyresida farer med usannheter om at sykefraværet skyter i været 18. mai og at vi må kutte i sykelønna fordi straff og mindre penger gjør deg visstnok magisk friskere. Dette er feil. Det virker som om høyresida tror mer på vandrehistoriene i gangene på Høyres hus, enn de faktisk lytter til hva folk sier.
For mennesker ønsker den tryggheten og sikkerheten en jobb gir. Alle har et grunnleggende ønske om å jobbe, men for noen er drømmen vond, fordi den er langt unna enten i perioder eller større deler av livet.
Vårt felles sikkerhetsnett
Et talende eksempel nettopp på hvordan høyresida tenker, var Henrik Asheim i Politisk kvarter 12. april. Han sa at han synes det var utrolig at venstresiden snakket så mye om trygd. Det virka nesten som han mente at å snakke om ytelsene våre var noe annet enn å snakke om fellesskapet vårt.
Når vi snakker om ytelsene våre, snakker vi om vårt felles sikkerhetsnett. Det tilhører ikke kun de som akkurat nå mottar ytelser, men også de som jobber.
Astrid Hoem
Leder, AUF
Det er feil. For som Ina Libak beskriver godt i et innlegg hos Agenda Magasin, kan vi aldri gå med på et premiss om at det er en motsetning mellom de som arbeider og de som mottar trygd og ytelser. Når vi snakker om ytelsene våre, snakker vi om vårt felles sikkerhetsnett. Det tilhører ikke kun de som akkurat nå mottar ytelser, men også de som jobber.
For mange av oss vil gjøre nettopp begge deler i løpet av et langt liv. Vi vil både bidra inn til velferdsstaten, og vi vil motta fra velferdsstaten når livet farer med oss slik at vi havner utenfor. Det finnes land hvor man ikke tenker at velferdssystemet skal være der for alle, men at det heller skal være noe eget for de aller svakeste. Og så vil de som jobber hardt klare seg selv, og aldri trenge fellesskapet. Det er ikke noe å trakte etter, og de fleste av oss vil komme dårligere ut av det.
Retorikken er ikke det viktigste
Egentlig så er jo strengt tatt ikke retorikken det viktigste, og venstresiden burde ikke la det bli den store kampen. At debatten til tider har handlet mest om hvordan man stiller seg til begrepet arbeidslinja, fremfor hvordan man stiller seg til at folk ikke klarer seg i hverdagen, bærer preg av at man har latt debatten bli for teoretisk.
De som står i kø til matsentralen eller som ikke får sove på natten av bekymring for alt som skal komme, bryr seg ikke den retoriske debatten – men om vi faktisk får til en politikk som gjør at de får mer økonomisk trygghet. De som står i lange, vanskelige prosesser for å få uføretrygd, føler nok ikke at det lønner seg.
De som politikken faktisk handler om, skriver ikke inn til Altinget om den retoriske debatten om arbeidslinja. De har nok med å få endene til å møtes.
Astrid Hoem
Leder, AUF
Jeg tror ingen tenker det er hensiktsmessig at man skal bruke unødvendig mye resursser på et system hvor man ikke i hovedsak kan få behovene sine dekka via en ytelse, men stadig må søke om ytterligere støtte. De som politikken faktisk handler om, skriver ikke inn til Altinget om den retoriske debatten om arbeidslinja. De har nok med å få endene til å møtes.
Vi i Arbeiderpartiet må skape politikk for de. Så kan høyresida fortsette å spre vandrehistorier, så lenge de ikke får handa på rattet i politikken igjen.
Politikk som betyr noe
I krevende tider har høyresida alltid sagt at vi ikke har råd til rettferdig fordeling. Eller hvis man skal være tydelig, det trenger egentlig ikke være krevende tider – det virker som det er et konsekvent mantra de bruker. Uansett, det skal ikke være det sosialdemokratiske prosjektet.
Akkurat nå er det mange som ikke stoler på sikkerhetsnettet vårt. For ytelsene er så lave at man blir pressa ut i fattigdom.
Astrid Hoem
Leder, AUF
Vi skal være til for alle de som vet at vi skal yte etter evne og få etter behov. Folk går på jobb og betaler skatt fordi det kommer tilbake med et løfte om at du skal få et sikkerhetsnett du kan stole på. Og akkurat nå er det mange som ikke stoler på sikkerhetsnettet vårt. For ytelsene er så lave at man blir pressa ut i fattigdom.
Når folk vender seg til velferdsstaten for hjelp, men likevel forblir fattige, så er det ikke folka det er noe feil med. Da er det systemet som er feil. Og da er det vårt ansvar å fikse systemet. Derfor er jeg stolt av at Arbeiderpartiets landsmøte vedtok at vi skal øke ytelsene. Det er ikke billig retorikk, det er faktisk politikk som betyr noe for folks liv.