En rettferdig klimaomstilling vil aldri skje av seg selv

Trenger en tydeligere plan

I klimautvalget 2050 sin rapport for hvordan vi kan klare å bli et lavutslippssamfunn pekte de blant annet på behovet for politisk lederskap som et av de grunnleggende veivalgene vi trenger for å klare å gjennomføre en vellykket klimapolitikk.

Det er jo forståelig nok vanskelig å ofre noe når man ikke vet hva man ofrer for

Det handler om å vise at omstillingen blir til noe bedre, som Bessermann beskriver, men også at det er viktig nok til at man faktisk skal finne kompromissene og ta noen prioriteringer.

Vi trenger politisk vilje til å omstille oss og kutte utslipp på en rettferdig måte, som utgangspunkt for politikken hvis det skal lykkes, hvor prioriteringene ikke gjøres med utgangspunkt i det som lønner seg akkurat der og da, men med en langsiktig plan.

Nils Forren fra Senterungdommen skriver at spørsmålet er hva vi er villige til å ofre for å kutte klimagassutslipp og at vi frem til nå ikke har vært særlig villige. Det er jo forståelig nok vanskelig å ofre noe når man ikke vet hva man ofrer for.

Vi trenger en tydeligere plan for hvordan vi skal klare å omstille oss til et lavutslippssamfunn.

En plan hvor vi tar stilling til hvor de største investeringene skal gå, hvordan vi skal sørge for en ansvarlig omstilling fra olje og gass til ny industri, hvilken kraft vi trenger å bygge ut, hvor kraften skal brukes, hvilken natur vi skal verne.

Her vil man trenge kompromisser man kan stå i at er verdt det, fordi det i sum blir bra. Vi trenger også en plan hvor ting vi ikke er villige til å rokke ved sikres, som at omstillingen må skje på en rettferdig måte for arbeidsfolk, blir ivaretatt.

Et paradoks at man tenker det

Hvis man lurer på hvordan dette kan se ut, kan man tenke seg det motsatte av utspill vi har sett fra høyresiden.

Det virker som om man finner det opportunt å snakke om klimapolitikk som et slags overskuddsprosjekt, fremfor å håndtere en pågående krise som vil endre samfunnet vårt uansett hva vi gjør

FrP som er imot både havvind, karbonfangst og lagring og vil legge ned Innovasjon Norge. Ola Svenneby fra Unge Høyre har tatt til orde for å droppe klimapolitikk til gjengjeld for forsvaret. Det tydeligste eksempelet på høyresidens manglende handlekraft var likevel KrFU-leder Hadle Bjulands utspill om at vi burde nedprioritere klimatiltak til fordel for lavere fødselstall, som han mente var en større trussel.

Han kritiserte klimatiltak som havvind, elbilfordeler og elektrifisering som dyre og ineffektive, men da hørtes det jo ut som kritikk av det han mener er dårlig klimapolitikk, heller enn et ønske om å sette klima til side. Samtidig understreket han også at klimakrisen er en av vår tids største utfordringer. Så sto han kanskje ikke helt i å faktisk nedprioritere klima likevel?

I stedet virket det som om han ville henge seg på en trend om å spille på ideen om at klimapolitikken får for mye oppmerksomhet. En idé det virker som har fått gjenklang stadig flere steder på høyresiden, men det er jo et paradoks at man tenker det, samtidig som vi alle også egentlig er enig om at vi ikke har god nok klimapolitikk.

Det virker som om man finner det opportunt å snakke om klimapolitikk som et slags overskuddsprosjekt, fremfor å håndtere en pågående krise som vil endre samfunnet vårt uansett hva vi gjør. Hvor hvert år uten handling er en regning som utsettes.

Må planlegges for nå 

Men samtidig som stadig flere på høyresiden resignerer fra klimapolitikken, er det heldigvis noen ting som går i riktig retning. På Arbeiderpartiet sitt landsmøte i vår gikk AUF i Vestland og Fellesforbundet avdeling 5, det største lokallaget i Fellesforbundet, sammen om historiske, felles krav til klima- og industripolitikk.

Klimapolitikken krever at man ser frem i tid, tar ansvar og viser politisk lederskap

Det viste hvordan klima og industri ikke trenger å å være en evig konflikt, men at man kan ta styring. Det var Arbeiderpartiet på sitt aller beste.

Fullt gjennomslag ble det ikke, men Arbeiderpartiet har slått fast at man vil lage en samlet strategi for hvordan petroleumspolitikken kan utvikles i tråd med Norges klimapolitiske forpliktelser, bidra til raskere energiomstilling og utslippskutt, og gjøre den grønne omstillingen mer forutsigbar for bedrifter og arbeidstakere.

En klimapolitikk som står seg over tid kan ikke basere seg på verken markedet alene, trender, at alle andre kriser går bort først eller at man ikke må inngå noen kompromisser.

Klimapolitikken krever at man ser frem i tid, tar ansvar og viser politisk lederskap. Vi trenger at det går mye raskere enn nå. For alle som er opptatt av trygghet, rettferdighet, industri og velferd burde det være en selvfølge at dette trengs.

Det krever et Arbeiderparti som setter klima og rettferdig omstilling i sentrum av arbeidet for trygghet og fellesskap.

For det handler ikke bare om klima. Det handler om rettferdighet og kontroll over framtida, og hvis klimaomstillingen skal lykkes, til fordel for arbeidsplasser, velferd og framtid, må det planlegges for nå og det må være Arbeiderpartiet som leder an.