Høyres strategiske veivalg: Trygghet eller fornyelse

Et spørsmål om troverdighet 

Høyres største politiske ressurs de siste tiårene har vært Erna Solbergs personlige troverdighet.

Et forsøk på å rebrande Solberg kan derfor risikere å svekke hennes gjenstående troverdighet i stedet for å styrke den

Hennes politiske merkevare har i hovedsak vært bygget på trygghet, kunnskap og erfaring. Solberg har fremstått som en politiker med solid styringsevne og høy kompetanse, en rolle som ga henne stor oppslutning over mange år. 

De siste årene har imidlertid medført betydelige omdømmeknekk, først under pandemien og senere i forbindelse med sakene knyttet til ektemannens aksjehandler.

Disse sakene har utfordret Høyres narrativ om «trygge hender». At partiet nå ser ut til å forsøke å endre Solbergs image til en mer uformell og folkelig profil, er derfor et interessant strategisk trekk. 

Utfordringen er at en slik endring kan skape ytterligere uklarhet om Solbergs politiske rolle. Velgere verdsetter i stor grad ledere som er konsekvente og forutsigbare, særlig i partier som Høyre, hvor stabilitet tradisjonelt har vært en kjerneverdi.

Et forsøk på å rebrande Solberg kan derfor risikere å svekke hennes gjenstående troverdighet i stedet for å styrke den.

Fornyelse – men fra hvem? 

Det er samtidig forståelig at Høyre søker fornyelse. Partiet har hatt en lang periode i regjering, og opplevde et markant tilbakeslag i valget i 2021.

Et slikt personfokus kan være effektivt over tid, men det har også klare begrensninger

Høyres strategi i det valget var sterkt personfokusert, der hovedbudskapet i stor grad handlet om å sikre Solberg en ny periode som statsminister. Strategien har paralleller til tidligere valgkamper, blant annet i Oslo i 2015, der partiet bygget kampanjen på å beholde daværende ordfører. 

Et slikt personfokus kan være effektivt over tid, men det har også klare begrensninger. Ikke minst fordi det kan føre til at partiets øvrige profiler forblir i skyggen, noe som kan hindre nødvendig generasjonsskifte og fornyelse av det politiske prosjektet. 

Her står Høyre overfor et veivalg: Skal fornyelsen skje gjennom Solberg, eller gjennom nye politiske stemmer?

Partiet har flere profiler som over tid har vist evne til å skape oppslutning og politisk tyngde, som Henrik Asheim, Nikolai Astrup, Tina Bru, Mathilde Tybring-Gjedde og Ine Eriksen Søreide. Sistnevnte har allerede hatt positiv effekt for partiet i utenrikspolitiske spørsmål. 

Det kan derfor argumenteres for at det er større potensial i å la Solberg fortsette i sin etablerte rolle som en erfaren og tyngre leder, samtidig som yngre og mer fremtidsrettede stemmer får mer plass.

Et spørsmål om strategisk tålmodighet

Det underliggende problemet kan være manglende tålmodighet. Etter en periode med svakere meningsmålinger og skiftende politisk dagsorden, kan fristelsen være stor til å forsøke raske imageendringer.

Skal fornyelsen skje gjennom Solberg, eller gjennom nye politiske stemmer?

Samtidig er det grunn til å minne om at velgernes tillit sjelden bygges gjennom plutselige rebranding-forsøk. Tvert imot kan slike grep forsterke opplevelsen av at partiet mangler en langsiktig plan. 

Høyres utfordring frem mot neste valg handler i liten grad om å gjøre Erna Solberg til en mer folkelig politiker.

Den handler i større grad om hvordan partiet samlet sett kan fremstå som et kompetent, bredt lag, som både ivaretar styringsdyktighet og evne til fornyelse.

Der kan Solbergs erfaring fortsatt spille en sentral rolle, men sannsynligvis som en del av et bredere strategisk bilde, ikke som en festivalfigur.