Politikeravganger er en lav pris å betale for høy tillit

En tragedie i tre akter

For å finne svar på det, må vi se nærmere på hvordan mediene dekker de politiske skandalene. Langt på vei kan vi si at skandalene dekkes som et drama i tre akter. I den første akten blir overtrampet som utløser saken presentert for publikum. Deretter må den skandaliserte politikeren håndtere skandalen i andre akt – enten ved å beklage, gå til motangrep og benekte alt sammen eller ved å prøve å forklare hvorfor overtrampet ble begått.

Dommen faller i tredje og siste akt. Fire av fem skandaler ender med at politikeren er nødt til å trekke seg fra vervet hen hadde før skandalen var et faktum.

Tunge nasjonale tillitsverv har ikke tid til å vente på at grundige prosesser skal gjøre opp om rett og galt. Det er blodig urettferdig, men slik må det være.

Kim Arne Hammerstad
Løvebakken-spaltist

Dersom politikeren derimot ikke viser vilje til å love bot og bedring ved å trekke seg, vil medienes oppmerksomhet fort gå over til å dreie seg om hen bør gå av eller ikke – parallelt med at jakten på flere overtramp i fortiden intensiveres.

Hele tiden henger spørsmålet rundt politikerens potensielle avgang som et slør over dekningen. Det tvinger mediekonsumentene til å gjøre seg opp en oppfatning om politikeren bør gå av eller ikke, og empirien tilsier at medietrykket ikke vil gå over før botsøvelsen er gjennomført.

Bare én av fem politikere kommer seg altså gjennom denne prosessen uten å miste jobben.

Lav pris å betale for høy tillit?

Går vi tilbake til Eva Kristin Hansens kritikk av mediene, er det ikke vanskelig å ha sympati med henne – all den tid hun har blitt renvasket for anklagene som ledet til avgangen hennes.

Samtidig er det ingen menneskerett å inneha de høyeste tillitsvervene i samfunnet. Med de opplysningene som lå i dagen da Hansen gikk av som stortingspresident, kan man lett argumentere for at det var helt nødvendig at Hansen trakk seg. Politiet hadde startet etterforskning av henne, og det var viktig å kunne opprettholde tilliten til den lovgivende forsamlingen som hun var den fremste representanten for i kraft av å være stortingspresident.

Det etterlatte inntrykket tilsa at Hansen hadde prøvd å lure systemet, og håndteringen hennes bidro ikke til å nyansere inntrykket. Tunge nasjonale tillitsverv har ikke tid til å vente på at grundige prosesser skal gjøre opp om rett og galt. Det er blodig urettferdig, men slik må det være. 

I en slik situasjon risikerer vi at de demokratiske institusjonene uansett taper med måten vi ser på politiske skandaler i dag.

Kim Arne Hammerstad
Løvebakken-spaltist

Kritikken fra Hansen og andre skandaliserte politikere blir dermed både hul og malplassert. Maktkritikk er og blir kjernen i et velfungerende demokrati.

Kanskje kan vi til og med gå så langt som å si at det er en lav pris å betale for at noen ganger blir politikere blir avsatt i forbindelse med skandaler som i ettertid framstår mindre alvorlige – i bytte mot høy tillit til de øverste politiske organene i landet vårt.

Vanskelig dilemma

Her ligger det riktignok et åpenbart dilemma: Hva om noen konstruerer en politisk skandale for å bevisst sverte en politiker – enten i forbindelse med rå maktkamp eller som et ledd i en ondsinnet destabiliseringskampanje? Det første er høyst reelt – mang en skandale har hatt sitt utspring fra en maktkamp. Det andre er i dagens geopolitiske klima ikke lenger utenkelig, og i en tid der KI og deep fakes kan kokes opp av alle og enhver, er det heller ikke vanskelig å få til.

Først og fremst skjerper dette kravene til hvordan mediene ettergår opplysninger for å filtrere ut slike skandaler, men spesielt i eksempelet der trusselen kommer utenfra, kan det tenkes at skandalen først spres utenfor den tradisjonelle mediesfæren. Det vil i så fall gi grobunn for konspirasjonsteorier begge veier, som er akkurat det man ønsker å oppnå i en destabiliseringsprosess.

I en slik situasjon risikerer vi at de demokratiske institusjonene uansett taper med måten vi ser på politiske skandaler i dag. Enten skaper man grobunn for en subkultur som fråtser i konspirasjonen om at mediene beskytter sine elitefeller i politikken ved å ikke omtale kritikkverdige forhold, ellers risikerer man å avsette politikere som ikke har gjort noe galt.

Disse dilemmaene er det verdt å diskutere. Inntil videre er det uansett lite som tyder på at færre politikere vil klare å komme seg gjennom en skandale med jobben i behold.