Velgere foretrekker kandidater som ligner dem selv

Parti versus person: Kime til forvirring, frustrasjon og ettertanke

Velgeren kan nok lett bli forvirret og kanskje frustrert over den tilgjengelige kandidatinformasjonen på stemmeseddelen.

For hva hvis man ikke liker personen på topp, men liker kandidat nummer 10? Skal man da allikevel stemme på partiet eller gå for et annet parti? Hva er viktigst; person eller parti? Ifølge Grunnloven er mandatet som stortingsrepresentant personlig, men velgeren kan ikke gi personstemme.

I det store bildet bør det forholdet mellom parti og person i politikken også gi anledning til ettertanke. Partienes forankring hos velgerne er svak og synes bare å bli svakere. Partienes medlemstall er ikke imponerende i et historisk perspektiv og går stort sett kun en vei, nedover, og velgernes partiidentifikasjon er blitt mer omskiftelig. Mange velgerne er ikke trofaste mot partiene; de shopper fra valg til valg.

Utviklingen i det norske politiske landskapet og hos norske velgere avspeiler en tendens som også ses i landene rundt oss: En individualisering og personifisering av politikken på godt og vondt: Personer og ikke kun partier er en del av dagens politiske landskap. Vi snakker om partilederne og andre markante enkeltpolitikere – Giske, Støre, Solberg, Melby, Listhaug Stoltenberg, og Kristjánsson som eksempler – og i mediene vurderes deres personligheter og kompetanse og deres atferd, taleevner og klesstil får karakterer. 

Partienes forankring hos velgerne er svak og synes bare å bli svakere.

Signe Bock Segaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

Partiene får et personlig ansikt. Personene overskygger i noen tilfeller også partiene; personene skaper politikk. Både som partirepresentant og person kan kandidatene mobilisere velgere til politisk deltagelse og engasjement. Se til Danmark hvor markante politiske skikkelser ikke sjelden hopper mellom partiene, og hvor noen – som tidligere statsminister Lars Løkke Rasmussen og Inger Støjberg – med suksess stifter nye partier som i den grad er personbåren. I Danmark er personstemmegivning mulig og utbredt også ved folketingsvalg.

Det er mange ulike meninger om at norske partier har stor innflytelse på hvilke personer som skal representere oss på Stortinget, men det er ikke til å komme fra at det i denne innflytelsen – makt vil noen kanskje si – også ligger et ansvar. Ansvar for at kandidatene er kompetente som politikere og evner å forvalte sitt mandat som folkevalgt. Sagt på en annen måte: personene som står på partienes lister bør ha en form for tillitsvekkende appell på velgerne. 

Velgerne foretrekker et speilbilde

Tillit er grunnleggende i et representativt politisk system. Velgerne må ha et grunnlag for å tro på at politikerne representerer dem på en god måte ved å ivareta deres interesser. Hva er grunnlaget for denne tilliten? 

Partienes medlemstall er ikke imponerende i et historisk perspektiv og går stort sett kun en vei, nedover, og velgernes partiidentifikasjon er blitt mer omskiftelig.

Signe Bock Seegaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

Forskning viser at velgerne først og fremst ønsker representanter som deler deres egne politiske holdninger. Noen har også et bredere «demokratisk» ønske, nemlig at Stortinget skal representere hele befolkningen og at alle grupper må oppleve å være representert. Men å ha full informasjon om holdninger, kan være vanskelig. Velgerne benytter seg derfor av tilgjengelige signaler om kandidatene, og av kjennetegn som de kan gjenkjenne, for å trekke sine konklusjoner. Parti er naturligvis et signal som forteller mye om kandidatens holdninger, men også kandidatens sosiale bakgrunn – som yrke, utdanning, religion, etnisk bakgrunn, bosted, kjønn og alder - viser seg som relevant for velgerne. Mye forskning tyder på at velgerne bruker kandidatenes sosiale bakgrunn til å dra slutninger om hvilke politiske holdninger de har – og dermed som grunnlag for stemmegivningen.

Jeg har sammen med min gode forskerkollega, Sveinung Arnesen fra NORCE, undersøkt hvilke kandidatprofiler norske velgere foretrekker. Generelt foretrekker velgere kandidater som ligner dem selv når det gjelder alder, kjønn og utdanning. Dette kan skyldes «gjenkjennelse» og at det er lettere å ha tillit til det kjente. Men det kan også være knyttet til holdningsmessig representasjon, der velgeren antar at en kandidat som likner på velgeren selv, også forfekter de samme politiske holdninger som velgeren har. Når det er sagt, så kan det nevnes at særlig middelaldrende, kvinner og kandidater med politisk erfaring er mer attraktive for velgerne. Velgerne foretrekker også kandidater med høyere utdanning, men også kandidater med mer praksisnær utdanning fremfor teoretisk universitetsutdanning.

Politisk erfaring som x-faktor

Videre tyder vår forskning på at det ikke er stor forskjell på lokalvalg og stortingsvalg, bortsett fra at velgerne vektlegger kandidatenes politiske erfaring mest ved stortingsvalg. 

Personene overskygger i noen tilfeller også partiene; personene skaper politikk

Signe Bock Segaard
Forsker I, Institutt for samfunnsforskning

Politisk erfaring som x-faktor – viktig men litt udefinerbar egenskap – skyldes kanskje at velgerne ser på nasjonal politikk som mer kompleks. Nasjonal politikk kan nok oppfattes som mer komplisert og vevd inn i et større politisk spill. Dersom det er tilfellet, er det ikke unaturlig at velgere mener det er ekstra viktig med politisk erfaring; kjennskap til det politiske systemet og at politisk nettverk betraktes som viktig(ere). At politisk erfaring tillegges ulik vekt, kan også skyldes at erfaring er noe annet for stortingsrepresentanter – de er heltidspolitikere og politikk er deres jobb. Samtidig kan det at politisk erfaring tillegges mindre betydning i vurderingen av kandidater til kommunestyrevalg, ses i sammenheng med at velgerne er klar over at lokalpolitikk ofte er rekrutteringskanal inn i den politiske verdenen.

Hva som mer presist ligger bak velgernes betoning av politisk erfaring som egenskap ved politiske kandidater, gir vår studie ikke svar på, men funnet er interessant. Ikke bare fordi funnet gir mening i praksis, men også fordi det viser at norske velgere skiller mellom valgnivåene, og at de gjør seg noen tanker om hvilke egenskaper hos politikere som er viktige avhengig av hvilket valg de stiller til.

Noe tyder altså på at velgerne vet hva de kunne bruke personinformasjonen på stemmeseddelen til, hvis altså valgloven ga mulighet for det.

Så gjenstår det å se – etter at stemmene er talt opp og mandatene er fordelt - hvem våre representanter på Stortinget blir og hvilke egenskaper og kjennetegn de har. Blir de et speilbilde av velgerne?