Sp i Partianalysen: – Vi er i hvert fall ansvarlige populister

Populiststempelet

Det er ikke helt uvanlig at motstemmer til Senterpartiet beskriver både partiet og politiske utspill de kommer med som populistisk, men det er kanskje ikke så negativt, ifølge Pollestad. 

– Hvis vi er populister, så er vi i hvert fall ekstremt ansvarlige populister. Og jeg oppfatter ikke nødvendigvis det å være populist som noe negativt.

Politisk rådgiver i Sp, Wenche Westberg, deler Pollestads syn på populist-stempelet. Hun mener det er viktigere å treffe velgerne med saker og språk.

 – Noen ganger må vi snakke det språket folk faktisk bruker, og ikke bare det som høres på desken. Jeg synes vi ofte har truffet ganske godt med å fange opp det folk opplever der ute, sier hun. 

Politisk kommentator i Altinget, Magnus Takvam, peker på at Senterpartiet lenge har brukt populistiske virkemidler, særlig i kontrast til «elitene i Oslo».

– Senterpartiet bruker absolutt populistiske virkemidler i retorikken. Mange husker eksempler på angrep mot de byradikale miljøene, særlig MDG-sjiktet, med kaffelatte-drikking på Grünerløkka som symbol. Strategisk kommunikasjon som tegner et bilde av håpløse miljøfantaster i Oslo som ikke forstår hvordan vanlige folk har det, sier han. 

Senterpartiet vs. Senterparti-velgerne

I Partianalysen har vi stilt en rekke spørsmål til partiene om deres politiske forankring. De samme spørsmålene er stilt til velgerne gjennom Stortingsvalgundersøkelsen, som Institutt for samfunnsforskning (ISF) gjennomfører etter hvert valg. 

I grafen under er alle aksene samlet per parti. Hold musepekeren over et punkt, så vil du se differansen mellom partiet og partiets velgere.

«Hele Norge»

Pollestad selv beskriver partiets kjerne som «hele Norge». Både bygder, småbyer og distrikter.

– Hvis jeg skal oppsummere Senterpartiet i et slagord, må det være «hele Norge». Vi er opptatt av distriktene, men også småbyer og tettsteder over hele landet. En viss hovedstadskritikk ligger nok bygd inne i oss, sier Pollestad.

Valgforsker Johannes Bergh ved ISF understreker at Senterpartiet skiller seg ut på to akser: De er det mest distriktsorienterte partiet, og de er tydelig nasjonalt orientert. Samtidig ligger de i sentrum på den klassiske høyre–venstre-aksen.

– Senterpartiet ligger til høyre i den rødgrønne blokken, men politikken er flerdimensjonal. Den viktigste aksen er by–land-konflikten, hvor partiet plasserer seg helt i ytterpunktet. De er tydelige på å støtte distriktenes interesser og hevder ofte at politikerne i Oslo har liten forståelse for resten av landet, sier Bergh.

Magnus Takvam sier at Senterpartiet har vært gode på å ta eierskap til kjernesaker som har sikret dem gode valgresultater:

– De har eierskap til distriktspolitikken, som representant for periferien. Litt som Frp har til innvandring, har Senterpartiet en suveren posisjon her. Når disse sakene dominerer, som i 2021, gjør partiet det godt. 

EU-kritikerne

Senterpartiets forhold til EU-spørsmålet har preget partiet i flere tiår. Allerede som Bondepartiet var det en tydelig skepsis til internasjonale avtaler som kunne begrense nasjonal styring.

Partiet spilte en sentral rolle i nei-kampene både i 1972 og 1994, og EU-motstanden har siden vært en bærebjelke i partiets profil. For Senterpartiet handler dette ikke bare om handel og avtaler, men om nasjonal selvbestemmelse, kontroll over naturressurser og et oppgjør med politiske eliter de ser på som EU-vennlige.

Denne linjen har gjort EU og EØS til tilbakevendende stridsspørsmål i norsk politikk – og var også utløsende for at partiet brøt ut av regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet.

– De uttrykker skepsis til internasjonalt samarbeid, særlig til EU og EØS-avtalen, sier Johannes Bergh.

Han peker på at motstanden mot EU har endret karakter siden folkeavstemningen på 1990-tallet.

– I dag ser vi en mer generell skepsis til internasjonalt samarbeid, både hos Senterpartiet og blant velgerne.

Slik fordeler partiet seg sammenlignet med velgerne over alle akser. Klikk for å sammenligne, se kun parti, eller kun velgere.

Et vanskelig politisk landskap

Senterpartiet valgte å bryte ut av regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet i februar etter uenighet om innføring av flere EU-direktiv i energipolitikken. For Sp var saken symboltung: Å akseptere direktivene ville ifølge partiet oppfattes som å gi EU for stor innflytelse over norsk kraftpolitikk. Pollestad har senere pekt på at dersom Senterpartiet hadde godtatt direktivene, ville de blitt kritisert for å underkaste seg «EUs strømpolitikk».

Bakgrunnen var likevel ikke bare politisk uenighet, men også taktiske vurderinger. Senterpartiet slet på målingene, og i partiet vokste oppfatningen av at en regjerings-exit kunne gi ny energi inn i valgkampen. Bruddet med Ap ga Sp muligheten til å markere seg som mer systemkritiske og å gjenoppta rollen som et tydelig distriktsparti – i kontrast til tre år som regjeringspartner, der de måtte forsvare kompromisser og upopulære vedtak.

– Alle kommentatorer sa etterpå at direktivene vi gikk av på, ikke var viktige. Men hadde vi akseptert dem, ville de samme sagt at Senterpartiet hadde gitt etter for EU sin strømpolitikk, sier Pollestad.

– Saken ble et symbol, men like viktig var at organisasjonen hadde fått nok. Vi måtte gi grasrota et positivt fundament, ellers ville misnøyen eksplodert på fylkesårsmøter og landsmøtet. 

Takvam sier han er glad han slipper å sitte på innsiden av forhandlingene med dagens politiske landskap som utgangspunkt.

– Det viser hvor krevende det fragmenterte politiske landskapet er, med harde konfliktlinjer om klima, energi og nasjonal versus global styring. Skal man få til regjeringssamarbeid på tvers av slike skiller, krever det stor politisk vilje og klokskap fra både store og små aktører. 

Her kan du sammenligne alle partiene, og se hvor tett eller langt fra velgerne sine de står på de klassiske aksene i norsk politikk.